Temporomandibulære lidelser (TMD) omfatter en rekke tilstander som påvirker tyggesystemet, inkludert temporomandibulære ledd og tilhørende muskulatur som tygge og temporalis. Disse lidelsene kan blant annet føre til mild til moderat smerte, begrensninger i kjevebevegelser og klikkelyder. I denne artikkelen vil vi fordype oss i de ulike aspektene ved TMD, inkludert dens utbredelse, risikofaktorer, diagnostisk prosess, behandlingstilnærminger og pågående forskning på feltet. Denne artikkelen henter fra vår podcast-samtale med den nederlandske forskeren Corinne Visscher, en ekspert innen TMD og en assisterende professor ved Academic Center for Dentistry (ACTA) i Amsterdam.
Prevalens og forekomst av TMD
TMD påvirker omtrent 10-12 % av befolkningen, med milde til moderate symptomer som vanlige. Forekomsten av behandlingsbehov er imidlertid lavere, rundt 5 %. Bare en liten prosentandel av pasienter med TMD søker spesialisert behandling fra fysioterapeuter eller tannleger. Den årlige forekomsten av TMD er estimert til å være rundt 1-2 %, noe som understreker betydningen av denne tilstanden i helsevesenet.
Forstå TMD: Risikofaktorer og pasientkarakteristikker
TMD er mer vanlig observert hos kvinner i alderen 20-50 år, selv om det også kan påvirke menn og individer fra forskjellige aldersgrupper. Hos barn er klikkelyder eller låsing av leddet mer vanlig, mens hos eldre er TMD mer relatert til degenerative lidelser. Risikofaktorer for TMD inkluderer oral atferd som tennene gnisser og biter sammen, psykososiale faktorer som angst og depresjon og genetisk predisposisjon ( Visscher et al. 2015 ). Denne disposisjonen kan skyldes
spesifikke gener som koder for nevrotransmittere og smerteoverføring, så det er mer relatert til kronisk smerte generelt enn en spesifikk risikofaktor for TMD spesielt. Selv om det ikke er en sterk sammenheng mellom TMD og spenningshodepine, er forekomsten av migrene dobbelt så høy hos TMD-pasienter sammenlignet med den generelle befolkningen ( Yakkaphan et al. 2022 ). En studie av van der Meer et al. (2017) viser også at bruksisme, så det å bite og gni tenner ikke bare er en risikofaktor for TMD, men også en risikofaktor for migrene.
For et par tiår siden ble det antatt at holdning var en risikofaktor for å utvikle TMD. Det er imidlertid ingen bevis som viser at holdning er en etiologisk faktor for TMD ( Visscher et al. 2002 )
Diagnostisk prosess og klinisk undersøkelse
Det er ingen spesifikke røde flagg som må screenes for i temporomandibulær regionen, men sterke smerter, smerter som vekker en pasient om natten, eller en konstant økning i smerte er atypiske presentasjoner for TMD og krever henvisning. Klinikere må også vurdere tilstedeværelsen av gule flagg som kan evalueres med korte spørreskjemaer som PHQ-4. Avhengig av dominansen til gule flagg, kan tverrfaglig behandling være nødvendig.
For å diagnostisere TMD, må tre variabler være tilstede for at TMD skal diagnostiseres: mild til moderat smerte i orofacial regionen, svingende smerte (for eksempel mer alvorlig når du våkner), og smerteøkning i funksjon som tygging eller vid åpning av munn.
Den diagnostiske prosessen for TMD innebærer en grundig klinisk undersøkelse av tyggesystemet. Dette inkluderer å vurdere rekkevidden av kjevebevegelser, identifisere klikkelyder og palpere ledd og muskler.
For å skille leddplager fra muskelplager i kjeveleddsområdet, kan dynamisk og statisk motstandstesting brukes (Visscher et al. 2009). Ved dynamisk testing påfører undersøkeren motstand mot bevegelsene ved munnåpning, munnlukking og protrusjon av underkjeven. Ved statisk testing påføres det motstand i samme bevegelsesretninger, men bare at underkjeven ikke beveger seg. På denne måten provoseres kun muskelvev.
Selv om intern palpasjon av muskler ble brukt regelmessig tidligere, har studier vist at dette har lav validitet fordi intraoral palpasjon gjør vondt, selv hos friske forsøkspersoner (Türp et al. 2001).
Hvis en pasient har en skiveforskyvning, kan leddplay-testing – som innebærer trakjsons- og translasjonsteknikker – gi nyttig informasjon.
Pasienter bør også spørres om hodepine, siden en form for sekundær hodepine er den som direkte tilskrives TMD (Olesen 2018). For at dette skal klassifiseres som en slik hodepineform, må det dokumenteres årsakssammenheng ved minst 2 av følgende:
- hodepinen har utviklet seg i tidsmessig relasjon til utbruddet av den temporomandibulære lidelsen eller ført til dens oppdagelse
- hodepinen forverres av kjevebevegelser, kjevefunksjon (f.eks. tygging) og/eller kjeveparafunksjon (f.eks. bruksisme)
- hodepinen fremkalles ved fysisk undersøkelse av temporalis muskelpalpering og/eller passiv bevegelse av kjeven
Behandlingsmetoder for TMD
Behandling av kjeveleddsdysfunksjon (TMD) varierer etter undertype og alvorlighetsgrad. Som regel er prognosen ved TMD god. Selv ved diskforskyvning vil symptomene – når de behandles – som regel gå over innen 6 uker til 3 måneder. Endring av orale vaner og å ta tak i psykososiale faktorer er helt grunnleggende for å håndtere TMD-relaterte symptomer. Myofeedback-enheter kan være et nyttig tillegg for å hjelpe pasienten til å slappe av i tyggemusklene.
I tillegg kan tiltak som massasjeteknikker, tøyeøvelser og mobiliseringsprosedyrer være effektive for å løse problemer knyttet til muskler og ledd. Selv om det som regel er tilstrekkelig å se pasientene én gang i uka, bør de oppmuntres til å gjøre øvelser hjemme 2–3 ganger per dag, som for eksempel intraoral tøying av tyggemuskelen (m. masseter) med tomlene sine, i tillegg til passiv åpning av munnen.
Selv om holdning ikke er assosiert med utvikling av TMD, tyder noen studier på at endring av holdning kan ha en positiv innvirkning på kjevelplager (Wright et al. 2000). Pasienter som kommer med akutt fremre diskforskyvning uten reduksjon etter en kraft mot kjeven – som ved ulykker i sykkel- eller idrettssammenheng – kan ha nytte av manipulasjon av disken.
For pasienter med kronisk TMD kan det være nødvendig med en tverrfaglig tilnærming som involverer fysikalske behandlere med kompetanse på orofasiale tilstander (orofaciale fysioterapeuter) og tannleger for å optimalisere resultatene.
Hodepinebehandling i klinisk praksis
Lær hvordan du diagnostiserer og behandler pasienter med hodepine
Forskning og fremtidsretninger
Mange pasienter med kroniske plager i temporomandibulær region oppsøker mange forskjellige spesialister før de eventuelt behandles av en TMD-spesialist. Nåværende forskning innen TMD er fokusert på å forstå reisen til pasienter med kronisk TMD, identifisere tidlige screeningskriterier og forbedre diagnose- og behandlingsveiene.
Samarbeid mellom helsepersonell, inkludert fysioterapeuter, tannleger og spesialister, er avgjørende for å forbedre håndteringen av TMD og relaterte tilstander.
For ytterligere informasjon om TMD og relaterte emner kan helsepersonell henvise til anerkjente ressurser som Diagnostic Criteria for TMD og akademiske institusjoner som spesialiserer seg på orofacial smerte og dysfunksjon. Kontinuerlig utdanning og samarbeid innen helsevesenet er avgjørende for å håndtere den mangefasetterte naturen til temporomandibulære lidelser og optimalisere pasientbehandlingen.
—
I dette blogginnlegget hadde vi som mål å gi en omfattende oversikt over temporomandibulære lidelser (TMD) for helsepersonell. Innholdet dekket ulike aspekter av TMD, inkludert dens utbredelse, risikofaktorer, diagnostisk prosess, behandlingstilnærminger og pågående forskning på feltet. Informasjonen som presenteres er ment å øke forståelsen av TMD og lette informert beslutningstaking i klinisk praksis.
Referanser
