Introduksjon

Fibromyalgi er fortsatt en av de mest krevende kroniske smertetilstandene i klinisk praksis. Det anslås at 2–4 % av verdens befolkning har fibromyalgi. Tilstanden kjennetegnes av utbredte smerter, utmattelse, søvn som ikke gir tilstrekkelig hvile, kognitive vansker og ofte betydelige begrensninger i daglig funksjon. Mesteparten av forskningen hittil har vært rettet mot å diagnostisere tilstanden, og forskere har også studert ulike måter å håndtere smerter på i stor grad. Til tross for økt kunnskap om mekanismene bak kroniske smerter opplever personer med fibromyalgi ofte at helsepersonell misforstår dem, ikke tror på dem eller ikke anerkjenner erfaringene deres. At det ikke finnes noen entydig, objektiv diagnostisk markør, kombinert med stor variasjon i symptomer og respons på behandling, kan bidra til at klinikere føler seg usikre på hvordan de skal håndtere tilstanden.

Hvis du jevnlig behandler pasienter med fibromyalgi, kjenner du kanskje igjen frustrasjonen på begge sider når symptomene ikke passer inn i en diagnostisk boks, når ingenting av det du prøver, ser ut til å «virke», og pasienten føler at du ikke helt tror på dem – eller prøver å overbevise deg om at symptomene faktisk finnes. Denne perspektivartikkelen av Pinto et al. presenterer en ny måte å forstå dette på, som er direkte relevant for den daglige praksisen: For en betydelig andel av pasientene kan fibromyalgi gjenspeile en nevrobiologisk forankret ubalanse mellom et overaktivert trusselsystem og et underaktivt beroligende system, formet av belastninger tidlig i livet. Forfatterne understreker at selve møtet med pasienten – gjennom empati, anerkjennelse av pasientens opplevelse og omsorgsfull kommunikasjon – ikke bare er en «myk ferdighet» rundt behandlingen, men en biologisk aktiv intervensjon i seg selv.

Dette er særlig viktig fordi vi ofte er blant de første pasienter med kroniske, utbredte smerter møter, og blant dem de oftest har kontakt med. Måten vi kommuniserer på under en behandlingstime, kan formidle et terapeutisk signal uavhengig av øvelsene eller de manuelle teknikkene vi bruker.

Metoder

I motsetning til en randomisert kontrollert studie eller observasjonsstudie rekrutterte denne artikkelen ikke deltakere, gjennomførte ingen intervensjon og samlet ikke inn originale data om pasientutfall; denne forskningsgjennomgangen bygger i stedet på en narrativ perspektivartikkel, ikke en systematisk oversikt eller primærstudie.

Forfatterne (forskere innen revmatologi og psykologi) sammenstiller forskning fra affektiv nevrovitenskap, stressbiologi, placeboforskning, psykonevroimmunologi og klinisk og kvalitativ forskning på fibromyalgi. Forskningen ble identifisert gjennom ikke-systematiske søk i PubMed/PsycINFO og valgt ut etter relevans og kvalitet. Det ble ikke utarbeidet noen formell søkeprotokoll, og det ble ikke gjennomført noen vurdering av risiko for systematiske skjevheter eller kvantitativ sammenstilling.

Resultater

Forfatterne bygget opp argumentasjonen rundt tre innbyrdes forbundne temaer og knyttet disse til den tidligere foreslåtte modellen Fibromyalgi: Ubalanse mellom trussel- og beroligelsessystemer (FITSS)-modellen.

• Emosjonell dysregulering som en mulig mekanisme ved fibromyalgi
• Motgang, stress og smertens nevrobiologi
• Det terapeutiske møtet som en potensielt aktiv intervensjon

Emosjonell dysregulering

Forfatterne viser til en systematisk oversikt over 39 klyngeanalytiske studier, som identifiserte ulike fibromyalgiprofiler basert på symptomer, psykisk belastning, personlighetstrekk og behandlingsrespons. Dette støtter oppfatningen av at fibromyalgi ikke bør forstås som en ensartet lidelse med én felles årsaksmekanisme.

I tillegg til å fremheve en sammenheng mellom kronisk stress og fibromyalgi, påpeker en sentral oversiktsartikkel som forfatterne viser til, at nyere funn tyder på et særpreget emosjonelt mønster hos personer med fibromyalgi: forsterkede reaksjoner på trusler kombinert med redusert evne til å roe seg.

En studie med veiledet maskinlæring fant at denne emosjonelle profilen kunne skille personer med fibromyalgi fra kontrollpersoner, med et areal under ROC-kurven (AUC) på 0,83.

Dette funnet samsvarte med prediksjonene fra FITSS-modellen, som foreslår at en vedvarende ubalanse mellom systemer for trusseldeteksjon og beroligelse kan bidra til symptomer på fibromyalgi. Forfatterne antyder at saliensnettverket, et nettverk i hjernen som bidrar til å identifisere og reagere på relevante indre og ytre stimuli, kan spille en sentral rolle i denne prosessen.

Ifølge modellen kan økt følsomhet for trusler og utilstrekkelig aktivitet i det beroligende systemet bidra til vedvarende aktivering av stressrelaterte mekanismer, noe som potensielt kan forsterke smerter, utmattelse, kognitive vansker og sensorisk overfølsomhet.

Fra motgang til biologi: Hvordan livet former smerte

Artikkelen omtaler forskning som knytter belastende barndomserfaringer (ACE-er) til kroniske, utbredte smerter senere i livet. Belastende barndomserfaringer (ACE-er) er forbundet med kroniske, utbredte smerter gjennom hele livet. I noen studier er oddsratioene over 3,0, og hos ungdom er det påvist doseavhengige effekter. Det er imidlertid viktig å merke seg at ACE-er verken er nødvendige eller tilstrekkelige årsaker, siden mange pasienter ikke oppgir noen traumehistorikk. Mulige mekanismer for hvordan ACE-er kan inngå i smertebildet ved fibromyalgisyndrom, omfatter endret stressreaktivitet, økt følsomhet for trusler, svekket trygghetslæring og vansker med følelsesregulering.

Ifølge forfatterne har personer med fibromyalgi en sterkere negativ fortolkningsskjevhet overfor tvetydige sosioaffektive signaler fra klinikere enn både kontrollpersoner uten smerter og kontrollpersoner med kroniske smerter. Det betyr at empatisk omsorg kanskje ikke oppfattes som empatisk. Vedvarende stress kan påvirke fysiologiske prosesser som er relevante for smerte. Prekliniske funn tyder for eksempel på at kronisk sosialt stress kan utløse autoimmun aktivitet og nøytrofilresponser rettet mot vev i nervesystemet.

Disse funnene peker på mulige biologiske sammenhenger mellom eksponering for stress og endret smertebearbeiding. Relevansen for utvikling og vedvarende fibromyalgi hos mennesker er likevel usikker, siden mye av den tilgjengelige evidensen er observasjonsbasert og begrenset av faktorer som retrospektiv tilbakekalling, genetiske konfunderende faktorer og hyppig samtidig forekomst av ulike former for belastning.

Den kliniske konsultasjonen som terapeutisk intervensjon

Forfatterne gjennomgår flere typer evidens som tyder på at klinisk samhandling kan påvirke smerterelaterte utfall. Metaanalytiske data knytter empatisk kommunikasjon til små, men konsistente forbedringer når det gjelder smerte, angst og tilfredshet, og viser en moderat sammenheng mellom terapeutisk allianse og behandlingsutfall, uavhengig av behandlingsform.

For eksempel viste opplevd empati fra behandleren seg å være en viktig faktor forbundet med vedvarende smertebedring i en kohort med kroniske korsryggsmerter. Samtidig er effekten av medikamentell behandling fortsatt begrenset og beskjeden. Dette understreker hvorfor relasjonelle og psykologiske tilnærminger bør inngå sammen med trening, håndtering av komorbiditet og psykoedukasjon. Samlet sett tyder disse funnene på at kvaliteten på den terapeutiske relasjonen kan ha klinisk betydning utover pasienttilfredshet alene.

Men også her er mye av evidensen basert på sammenhenger. Det er fortsatt usikkert hvor mye av den observerte effekten som spesifikt kan tilskrives behandlerens empati, snarere enn andre faktorer, som forventninger til behandlingen, behandlingsinnhold og pasientegenskaper

Implikasjoner for klinisk praksis

Pinto AM, Luís M, Calabrese L, Geenen R, Pereira da Silva JA. Å forstå fibromyalgi utover smerte: emosjonell ubalanse og argumentet for omsorgsfull behandling. RMD Open. 2026;12:e006861. doi:10.1136/rmdopen-2026-006861

• Utforsk pasientens opplevelse uten å dømme: Spør om smerter, tretthet, søvn, følelsesmessig belastning, daglig fungering og relevante psykososiale forhold. Anerkjenn belastende erfaringer når det er relevant, uten å anta at de har forårsaket pasientens symptomer eller presse pasienten til å fortelle om traumer.
• Anerkjenn symptomene og forklar smertemekanismene: Anerkjenn tydelig at pasientens smerte er reell. Forklar at kroniske smerter kan innebære endringer i hvordan nervesystemet bearbeider og regulerer signaler, uten at det må foreligge vedvarende vevsskade eller at symptomene dermed er innbilte.
• Sørg for at den terapeutiske samhandlingen oppleves trygg og preget av samarbeid: Vær oppmerksom på tonefall, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og hvor oppmerksomt du møter pasienten. Unngå formuleringer som får pasienten til å føle skam, bli møtt med mistro eller føle seg hjelpeløs.
• Støtt selvbestemmelse og meningsfull fysisk aktivitet: Kombiner empatisk kommunikasjon med individuelt tilpasset trening, veiledning og bredere oppfølging av relevante komorbiditeter. Velg mål sammen som bidrar til å gjenvinne mestringstro, deltakelse og en følelse av kontroll.
• Vær oppmerksom på klinikerens egne følelsesmessige reaksjoner: Frustrasjon, hjelpeløshet eller skepsis kan påvirke den terapeutiske samhandlingen. Refleksiv praksis og opplæring i medfølende kommunikasjon kan hjelpe klinikere med å reagere mer konstruktivt.

Forfatterne mener at effektiv behandling av fibromyalgi fortsatt bør være individuelt tilpasset og sammensatt. Trening, behandling av komorbiditeter, psykoedukasjon og atferdsendring er fortsatt relevante deler av behandlingen. De viser også til forskning som støtter psykologiske tilnærminger som mindfulness, akseptbasert terapi, medfølelsesfokuserte tiltak og terapi for emosjonell bevissthet og uttrykk. I stedet for å erstatte etablerte tiltak foreslår forfatterne at medfølende kommunikasjon og etablering av mellommenneskelig trygghet integreres i behandlingsforløpet.

Spørsmål og tanker

Hva er FITSS-modellen?

FITSS-modellen (Fibromyalgi: ubalanse mellom trussel- og beroligelsessystemene) er et hypotetisk nevrobiologisk rammeverk som Pinto og kolleger foreslo i 2023 for å forklare hvordan endret følelsesregulering kan bidra til at fibromyalgisymptomer utvikler seg og vedvarer. Modellen foreslår at det hos minst en undergruppe av personer med fibromyalgi er en ubalanse mellom to systemer som påvirker hverandre:

• Et overaktivt trusselsystem: Dette systemet oppdager potensiell fare og gjør kroppen klar til å reagere. Når det er overfølsomt, kan det føre til vedvarende årvåkenhet, angst, defensive reaksjoner og forventning om smerte.
• Et underaktivt beroligende system: Dette systemet bidrar til en følelse av trygghet, avspenning og sosial tilhørighet, og til fysiologisk restitusjon. Når systemet ikke responderer godt nok, kan det være vanskeligere å roe ned stressreaksjonene og hente seg inn etter opplevde trusler.

FITSS-modellen legger særlig vekt på saliensnettverket, et hjernenettverk som bidrar til å identifisere og prioritere informasjon som kan være relevant for individets sikkerhet eller velvære. Ifølge modellen kan økt sensitivitet for trusler, kombinert med utilstrekkelig beroligende aktivitet, føre til at dette nettverket forblir overaktivert. Dette kan igjen påvirke fysiologiske systemer som regulerer stress, blant annet hypothalamus–hypofyse–binyre-aksen (HPA-aksen) og det autonome nervesystemet.

Forfatterne antyder at genetisk predisposisjon, utviklingshistorie, tidlige relasjonelle erfaringer og eksponering for belastninger kan påvirke utviklingen av disse systemene. Gjentatt eksponering for stress i barndommen kan for eksempel øke følsomheten for truende stimuli og samtidig hemme utviklingen av følelsesregulering og opplevelsen av trygghet.

Hvorfor er dette relevant for yrket vårt?

Modellen antyder at tiltak som støtter emosjonsregulering og opplevd trygghet, kan bidra til å redusere den vedvarende aktiveringen av trusselrelaterte systemer. I fysioterapi gir dette et teoretisk grunnlag for å kommunisere med omtanke, anerkjenne symptomer, unngå unødvendig skremmende forklaringer og styrke pasientenes tro på egen evne til å bevege seg og være fysisk aktive.

FITSS-modellen er imidlertid fortsatt en arbeidshypotese med foreløpig empirisk støtte. Perspektivartikkelen fra 2026 erkjenner uttrykkelig at tilgjengelig forskning er forenlig med modellen, men ikke fastslår dens kausale gyldighet. Det er viktig å merke seg at selv om et tiltak reduserer smerte ved å hjelpe pasientene med å føle seg tryggere eller mindre følelsesmessig belastet, viser ikke dette nødvendigvis at bedringen skyldtes de spesifikke nevrobiologiske mekanismene FITSS foreslår.

Det jeg setter pris på ved denne artikkelen, er at den ikke romantiserer empati som et diffust ideal. I stedet beskriver den eksplisitt den terapeutiske relasjonen som en mekanisme med et plausibelt nevrobiologisk substrat (placebobaner, vagal samregulering, synkronisering mellom hjerner) – ikke bare som en etisk formalitet. Denne omrammingen er viktig for hvordan vi begrunner tiden vi bruker på kommunikasjon og validering i konsultasjoner der tiden ofte er knapp på grunn av produktivitetskrav.

Samtidig understreker forfatterne at FITSS-modellen er en «arbeidshypotese med begynnende empirisk støtte», ikke en etablert årsaksforklaring. Fibromyalgi er fortsatt en heterogen tilstand, og denne artikkelen fokuserer på én undergruppe og én mekanisme blant flere (sentral sensitisering, autonom dysfunksjon, søvn og fysisk dekondisjonering spiller også en rolle). Det er fristende å tolke dette som at «fibromyalgi egentlig handler om ubearbeidede traumer», men det er nettopp en slik forenkling forfatterne advarer mot, siden en betydelig andel av pasientene ikke rapporterer noen identifiserbare belastende livserfaringer.

Funnene om negativ tolkningsskjevhet er klinisk sett tankevekkende: Pasienter med fibromyalgi kan oppfatte selv oppriktig varme som avvisning. Dette tyder på at empati må uttrykkes tydelig og konsekvent, ikke bare «føles» av klinikeren.

Snakk nerdete til meg

Dette er en perspektivartikkel og har derfor de samme begrensningene som narrativ syntese: ingen systematisk søkestrategi, ingen kvalitetsvurdering av de inkluderte studiene og utvelgelse av referanser basert på relevans snarere enn en reproduserbar protokoll. Forfatterne er likevel åpne om dette i erklæringen om datatilgjengelighet. Mye av litteraturen om sammenhengen mellom belastninger og smerte som siteres, er observasjonsbasert (tverrsnittsstudier eller retrospektive studier) og sårbar for erindringsbias, ikke-målt genetisk sårbarhet og konfundering fra samtidige typer belastninger. Påstander om at ACE-er «forårsaker» fibromyalgi via epigenetisk omprogrammering, viser derfor i beste fall en sammenheng.

De prekliniske funnene om autoantistoffer og nøytrofile granulocytter, som knytter sosialt stress til nevroimmune endringer, stammer fra dyremodeller. De må fortsatt bekreftes i studier på mennesker før de kan regnes som en bekreftet mekanisme ved fibromyalgi. På samme måte viser forskningen på den terapeutiske alliansen (metaanalyser av empatisk kommunikasjon, polyvagal teori og teori om sosial trygghet) en sammenheng og en plausibel mekanisme, men beviser ikke at relasjonelle faktorer gir en kausal tilleggseffekt utover det spesifikke behandlingsinnholdet.

Artikkelens avsnitt om interessekonflikter avdekker en mulig intellektuell og økonomisk interessekonflikt. Forfatterne har bidratt til noe av det konseptuelle arbeidet som ligger til grunn for FITSS-modellen. I tillegg opplyser artikkelen at én av forfatterne er medgrunnlegger og majoritetseier i et selskap som tilbyr behandling til pasienter med fibromyalgi. Disse opplysningene ugyldiggjør ikke argumentene, men underbygger behovet for uavhengig testing av påstandene.

Likevel er artikkelen et godt kildebelagt, hypotesegenererende argument, men ikke en endelig evidenssyntese. Den bør derfor leses som en oppfordring til å rette oppmerksomheten mot relasjonelle mekanismer, ikke som et bevis på at medfølelse «behandler» fibromyalgi.

Ta med hjem meldinger

Anerkjenn smerteopplevelsen. Betrakt smerter ved fibromyalgi som reelle og biologisk forankret, aldri som overdrevne eller psykogene. Vær bevisst og tydelig på å vise empati og anerkjenne pasientenes opplevelser i konsultasjonene, siden pasienter med fibromyalgi kan være mer tilbøyelige til å tolke tvetydige signaler som avvisning.

Ta en grundig psykososial anamnese. Spør om mulige belastende erfaringer tidlig i livet uten å sykeliggjøre dem, og kombiner trening og pasientopplæring med en ærlig forklaring på smertemekanismene som bidrar til å redusere skam.

Anerkjenn din egen frustrasjon. Se klinisk frustrasjon eller hjelpeløshet som meningsfull diagnostisk informasjon, ikke som en distraksjon. Husk at et anerkjennende og empatisk klinisk møte i seg selv fungerer som en aktiv biologisk intervensjon, ikke bare som en høflig innledning til «den egentlige» behandlingen.

Medfølelse bør supplere aktiv rehabilitering, ikke erstatte den. Fysioterapeuter kan anerkjenne pasientenes smerter, unngå skremmende forklaringer og bidra til at pasientene opplever kontroll, samtidig som de fortsetter å oppmuntre til øvelser tilpasset den enkelte og meningsfull aktivitet.

Den viktigste begrensningen som svekker artikkelens konklusjoner, er at den foreslåtte sammenhengen mellom emosjonell ubalanse, omsorgsfull behandling og utfall ved fibromyalgi støttes av et selektivt sammensatt kunnskapsgrunnlag snarere enn direkte og grundig testing av årsakssammenhenger. Argumentet er derfor biologisk plausibelt og klinisk relevant, men de foreslåtte mekanismene og de konkrete implikasjonene for behandling er ikke tilstrekkelig validert.

Referanse

Pinto AM, Luís M, Calabrese L, Geenen R, Pereira da Silva JA. Å forstå fibromyalgi utover smerte: emosjonell ubalanse og argumentet for omsorgsfull behandling. RMD Open. 2026;12:e006861. doi:10.1136/rmdopen-2026-006861