Introduksjon

Volleyballspillere utfører ofte repeterende bevegelser som servering, noe som kan gi betydelig belastning på skuldrene deres. Over tid kan disse gjentatte handlingene resultere i skader. Ifølge forskning kan spesialiserte programmer unngå omtrent 50 % av idrettsskader. Selv om det har vært vellykkede programmer for forebygging av skulderskade for håndballspillere, har det ikke vært et verifisert program for volleyballspillere før nå. Som et resultat var målet med denne studien å utvikle og evaluere et skulderforebyggende program spesielt for volleyballspillere. Tanken er å gi trenere et nytt verktøy for å hjelpe dem å redusere skader hos spillerne sine.

Metoder

Studien engasjerte åtte lag, totalt 93 spillere. Fire lag (50 spillere) ble tildelt forebyggingsgruppen, mens de fire andre lagene (43 spillere) ble blindt tildelt kontrollgruppen.

Studiens forebyggende program er kjent som "Liège University Program." Den er ment å integreres i volleyballspillernes oppvarmingsrutiner, og erstatte den tradisjonelle oppvarmingen. Programmet varer i ca. 24 minutter totalt og er delt inn i tre deler: løpeøvelser (3 minutter), forebyggende øvelser (18 minutter) og en siste øvelse (3 minutter).

Programmets hovedvekt er på styrkende, plyometriske og propriosepsjonsøvelser. Disse øvelsene fokuserer i stor grad på skulderen, men de inkluderer også andre deler av kroppen og den kinetiske kjeden for å forbedre balanse og funksjonell bevegelse. Programmet inkluderer øvelser som forsterkning av ekstern rotator for skulder med Theraband, kjernestabilitetsøvelser, propriosepsjonsøvelser for skulder og ankel, propriosepsjon av skulder med Theraband, pasningsøvelser, plyometriske øvelser for ekstern rotator og push-ups. For å imøtekomme varierte ferdighetsnivåer, tilbyr programmet også treningsøkter med forskjellige kompleksitetsnivåer.

Resultater

Risikoen for skade ble sammenlignet mellom intervensjonsgruppen (de som fulgte forebyggingsprogrammet) og kontrollgruppen (de som ikke fulgte programmet). Resultatene viste at forekomsten av skader var lavere i intervensjonsgruppen sammenlignet med kontrollgruppen. Konkret hadde forebyggingsgruppen en forekomst på 5,1 skader per 1000 spilletimer, mens kontrollgruppen hadde en forekomst på 7,1 skader per 1000 spilletimer. Denne forskjellen i skadeinsidens førte til en RR på 0,71 (95 % KI 0,476 – 1,08).

Når skulderskader ble vurdert spesifikt, skadet 26,8 % av kontrollgruppen skulderen, mens bare 12,8 % gjorde det i intervensjonsgruppen. Dette førte til en RR på 0,47 (95 % KI 0,193 – 1,173). To tredjedeler av de som pådro seg en skulderskade hadde en historie med skulderskade.

Hos mannlige spillere var risikoen for skulderskader signifikant lavere i forebyggingsgruppen sammenlignet med kontrollgruppen, med en risikoratio på 0,253 (95 % KI 0,057 – 1,118). Dette ble beregnet fra 31,6 % av spillerne i kontrollgruppen som pådro seg en skulderskade mot 8 % av de i intervensjonsgruppen.

Alvorlighetsgraden av skadene var signifikant forskjellig mellom begge gruppene, med intervensjonsgruppen som fikk mindre alvorlige skader og skader med mindre innvirkning på ytelsen.

Hovedresultatene av denne studien var fokusert på å vurdere gjennomførbarheten og etterlevelsen av forebyggingsprogrammet for skulderskader hos volleyballspillere. De fant at ikke alle deltakerne fulgte øvelsene fullt ut. Mens anbefalingen var å fullføre programmet to ganger i uken, var det bare 16,67 % av deltakerne som engasjerte seg mer enn 1,5 ganger i uken i forebyggende øvelser.

Spørsmål og tanker

Intervensjonsgruppen pådro seg 5,1 skader per 1000 timer spilletid, mens de i kontrollgruppen fikk 7,1 skader per 1000 timer. Denne forskjellen i skadeinsidens var statistisk signifikant hvis man ser på den tilsvarende p-verdien. Dette er også hva forfatterne rapporterer, og indikerer dermed at forebyggingsprogrammet hadde en positiv innvirkning på å redusere risikoen for skader hos volleyballspillere. Jeg kan ikke forstå hvorfor dette kunne ha blitt publisert siden konfidensintervallet spenner over nullverdien da det inneholder "1". Basert på 95 % konfidensintervall er denne reduksjonen i skader per 1000 timers spill ikke statistisk signifikant, i motsetning til det som ble publisert her. Riktig tolkning av en statistisk test er av største betydning når en studie blir publisert og feil som disse misbruker den uriktige tolkningen av funn for å komme frem til en publikasjon. Du kan si at de gjorde en feil i tolkningen, men av de 3 såkalte signifikante risikoforholdene ble ingen tolket riktig. I alle tilfeller spenner konfidensintervallet over nullverdien og var ikke signifikant, men forfatterne rapporterte fortsatt statistisk signifikans.

Fysioterapeuter kan spille en avgjørende rolle i å utdanne volleyballspillere om viktigheten av skadeforebyggende programmer og veilede dem i å implementere passende øvelser. Basert på resultatene av denne studien, førte forebyggingsprogrammet til en absolutt risikoreduksjon på (7,1-5,1=) 2 skader per 1000 timers spill. Dette er kanskje ikke verdt innsatsen med å implementere dette i en klubbs program.

Sier jeg at ingen forebyggingsprogrammer skal følges? Absolutt ikke. Men vi må erkjenne at ikke alle situasjoner er forutsigbare. Man kan vri ankelen mens man går ut av en bil til tross for regelmessig stabilitetstrening. Men de forebyggingsprogrammene som bør implementeres i praksis utgjør bedre reelle forskjeller, ellers koster det bare mye tid og penger.

En av grunnene til at dette programmet ikke forhindret flere skader kan ha vært den suboptimale overholdelse og etterlevelse av programmet. Varigheten og innholdet i programmet må kanskje justeres for å forbedre etterlevelsen og møte de spesifikke behovene til spillere og trenere.

Snakk nerdete til meg

Risikoforholdet sammenligner risikoen i en gruppe med risikoen i en annen. Det er imidlertid en hake. Tenk på to studier: en der risikoen er 0,2 % og 0,1 % i to grupper, og en annen der risikoen er 90 % og 45 %. Begge forsøkene ville gi samme risikoforhold på 2, noe som antyder at intervensjonsgruppen står overfor dobbelt så stor risiko. Den første studien fant imidlertid bare en mindre økning i risiko (0,1 %), mens den andre fant en langt større økning (45 %). Som et resultat kan publisering av bare risikoforholdet få effekten til å virke mer signifikant i det første scenariet og mindre viktig i det andre. Det er avgjørende å studere de faktiske tallene for å forstå den nøyaktige virkningen. Faktisk, hvis du sammenligner 7,1 skader til 5,1 skader per 1000 timers spill, er dette programmet verdt innsatsen?

Alle spillere fra samme klubb ble tildelt samme intervensjonsgruppe. Dette var for å sikre at ingen krysning av informasjon fra forebyggingsprogrammet ble delt med kontrollgruppen.

Ta hjem meldinger

Basert på resultatene fra denne studien kan det konkluderes med at forebyggingsprogrammet for skulderskader hos volleyballspillere ikke ser ut til å vise lovende når det gjelder gjennomførbarhet og etterlevelse, og heller ikke risikoreduksjon av (skulder)skader hos volleyballspillere.

Referanse

Tooth C, Schwartz C, Croisier JL, Gofflot A, Bornheim S, Forthomme B. Forebygging av skulderskader hos volleyballspillere: Nytten og effektiviteten av en oppvarmingsrutine. Phys Ther Sport. 2023 Nov;64:97-103. doi: 10.1016/j.ptsp.2023.09.006. Epub 2023 30. september. PMID: 37812954. 

Ytterligere referanser

Szumilas M. Forklare oddsforhold. J Can Acad Barne ungdomspsykiatri. 2010 aug;19(3):227-9. Erratum i: J Can Acad Barne ungdomspsykiatri. 2015 Vinter;24(1):58. PMID: 20842279; PMCID: PMC2938757. 

Tan, S.H. og Tan, S.B. (2010). Riktig tolkning av konfidensintervaller. Proceedings of Singapore Healthcare, 19(3), 276-278. 

George A, Stead TS, Ganti L. Hva er risikoen: Differensiere risikoforhold, oddsforhold og fareforhold? Cureus. 2020 26. august;12(8):e10047. doi: 10.7759/cureus.10047. PMID: 32983737; PMCID: PMC7515812.