Introduksjon

Løpingrelaterte skader forekommer ofte hos erfarne og nybegynnere, oftest i underekstremiteten. De positive effektene av å delta i løping bør tas opp, da fordelene med løping på hele kroppen er tydelige. For å minimere de negative effektene av løping (skader) er det avgjørende å forstå, både fra et trenings- og rehabiliteringsperspektiv, hva som skjer i underekstremiteten under en løpeøkt. I denne studien så forfatterne på påvirkningen av ulike typer løpeprotokoller på tre hyppig skadede kroppsregioner. Informasjonen hentet fra denne analysen kan hjelpe til med å veilede treningsplanlegging og rehabilitering.

Metoder

Denne studien undersøkte 19 friske deltakere som var skadefrie og vant til å løpe på tredemølle. De var kvalifisert hvis de var mellom 18 og 45, hadde en BMI på <26 kg/m2 og var fri for skader de siste 3 månedene.

De ble invitert til å delta i en testøkt der de gjennomførte forskjellige korte ett-minuttsløp mens dataene deres ble samlet inn. Retroreflekterende markører ble plassert på 26 steder. Bakkereaksjonskreftene og kinematikken i underkroppen og stammen ble registrert.

Først gjennomførte deltakerne et 8-minutters løp med 2,78 m/s for å bli kjent med tredemøllen. Deretter løp de 4 minutter med 3,33 m/s for å bestemme deres foretrukne skrittfrekvens. De fullførte flere 1-minutters løp i forskjellige hastigheter og oppover- eller nedoverbakker. Rekkefølgen på kjøringene ble randomisert. Alle skråningsløpene ble utført med hastigheten 2,78 m/s. Etter de skrånende løypene løp deltakerne i 3,33 m/s med deres foretrukne skrittfrekvens. Deretter ble de bedt om å løpe med en høyere trinnfrekvens (+10 trinn i minuttet) og en lavere trinnfrekvens (-10 trinn i minuttet) ved å følge takten til en metronom.

Ved å bruke dataene fra de retroreflektive markørene ble det konstruert en muskel-skjelettmodell som inneholdt 22 kroppssegmenter, 37 frihetsgrader og 80 muskler. Modellen ble tilpasset kroppssammensetningen til hver enkelt deltaker.

Fra denne informasjonen ble belastningene og skadene ved patellofemoralleddet, tibia og akillessenen bestemt. Siden mengden skade som vev opplever avhenger av varigheten, størrelsen og frekvensen av belastningen, tok analysen hensyn til følgende forskjellige belastningsparametre, som ble beregnet.

• Toppbelastning per trinn : Gjenspeiler den maksimale belastningen (på patellofemoralleddet og tibia) eller belastningen (på akillessenen) per trinn.
  • Begrepet "toppstress" eller "belastning" i denne artikkelen refererer til det høyeste nivået av trykk eller deformasjon som kroppsvevet vårt møter under løping. Det er i utgangspunktet den største kraften eller strekningen som vevene våre må bære
  • Denne toppbelastningen eller belastningen kan gi informasjon om den potensielle risikoen for skade på bein og sener. Å forstå toppstresset eller belastningen gjør at vi bedre kan forstå hvor mye belastning kroppsvevet vårt er under og hvordan det kan påvirke deres helse og motstandskraft
• Lasteimpuls : Ettersom mengden belastning er avhengig av belastningens varighet, ble belastningsimpulsen beregnet ut fra belastningen eller belastningen over en gangsyklus.
• Vektet impuls : Stress eller belastning hevet til en empirisk avledet eksponent siden forholdet mellom belastning og skade er ikke-lineært.
  • Den vektede impulsen vurderer ulike vevs sårbarhet for skade og gir passende vekter. Dette betyr at vev som er mer utsatt for skader tillegges større vekt i beregningen.
• Kumulativ impuls : Multiplisert stress eller belastningsimpuls med antall skritt per kilometer for å ta hensyn til belastningsfrekvensen

Resultater

De inkluderte deltakerne var 10 menn og 9 kvinner i gjennomsnitt 23,6 år gamle. De var i gjennomsnitt 174 cm høye og veide 67,2 kg.

Når de forskjellige kjøreforholdene ble undersøkt, ble følgende resultater oppnådd.

1. Øker i hastighet
   • Øk peak tibia og patellofemoral joint stress og akillessenebelastningen
   • Reduser impulsen til tibia og akillessenen
   • Impulsen ved patellofemoralleddet forblir uendret
2. Økning i helningen på tredemøllen (mer oppoverbakke)
   • Reduserer toppbelastningen av patellofemoral ledd
   • Øker peak tibial peak stress og peak akilles tendon strain
   • Reduserer den patellofemorale leddimpulsen
   • Øker impulsen ved tibia og akillessenen
3. Redusering av tredemøllehellingen (mer nedoverbakke)
   • Øk peak patellofemoral ledd og tibial stress og impuls
   • Reduserer maksimal belastning og impuls i akillessenen
4. Øker trinnfrekvensen
   • Reduserer toppstress, belastning og impuls på alle tre steder

Siden løping består av et høyt antall skritt under hver løpekamp, ​​beregnet forfatterne den kumulative belastningen og den kumulative vektede impulsen fra stress- og belastningsimpulsene over det totale antallet skritt tatt.

Effekten av høyere løpehastigheter:

• Økning av løpehastigheten reduserte den kumulative stressimpulsen fra patellofemoralleddet og tibia og den kumulative belastningsimpulsen for akillessenen
• Økning av løpehastigheten økte imidlertid den kumulative vektede impulsen ved patellofemoralleddet

Tilbøyelighetseffekter:

• Å løpe brattere i oppoverbakke reduserer den patellofemorale kumulative stressimpulsen og den vektede impulsen, men øker henholdsvis tibial- og akillessenens kumulative stress- og strekkimpulser og vektede impulser.
• Å løpe mer nedoverbakke økte patellofemorale og tibiale kumulative stressimpulser og vektede impulser, men reduserte den kumulative belastningsimpulsen og den vektede akillessenen.

Trinnfrekvenseffekter:

• Når trinnfrekvensen ble økt, førte dette til en reduksjon i den kumulative stress- og belastningsvektede impulsen til patellofemoralleddet og akillessenen, men ikke for tibia

Spørsmål og tanker

Forfatterne ønsket å beregne mengden skade som vev opplever fra varigheten, størrelsen og frekvensen av belastning. Selv om det er interessant å vite, tar artikkelen bare for seg skaden som løping kan føre til patellofemoralleddet, tibia og akillessenen. Den tar ikke hensyn til nødvendigheten av å belaste leddene og strukturene for å forbli sunne. Som sådan blir de beskyttende effektene som løping kan ha på disse vevene neglisjert. Selv om jeg absolutt kan forstå nødvendigheten av å vite hva løpebelastninger kan gjøre med leddene våre, savnet forfatterne muligheten til å forklare hva de skal gjøre for å beskytte leddene våre. Dette er hva jeg skal prøve å gjøre for deg.

• Noen med akillesseneproblemer kan finne lindring når de løper saktere, løper mer nedoverbakke eller unngår å løpe i oppoverbakke, eller ved å øke skritttråkkfrekvensen
• Ved problemer med patellofemorale ledd, kan langsommere løping, nøytral løping eller oppoverbakke, eller økning av trinnkadensen fungere best
• Med skinnebensproblemer er det mulig å løpe saktere, løpe på flatere overflater og øke tråkkfrekvensen.

Men handler alt om skade?

Mens løping ofte blir sett på som en sport med høy effekt som kan sette leddhelsen i fare, viser bevis at når det gjøres riktig og med god biomekanikk, kan det bidra til å beskytte leddene. Løping kan forbedre leddhelsen ved å fremme positive tilpasninger, øke brusksyntesen og opprettholde leddintegriteten, noe som potensielt reduserer risikoen for skader og degenerative lidelser.

Resultatene av denne studien hjelper oss å forstå hva som skjer ved tibia, patellofemorale ledd og akillessenen. Fra de forskjellige alternativene (hastighet, helling og trinnfrekvens) kan vi forstå hvordan vi best tilpasser løping i tilfelle problemer oppstår.

Snakk nerdete til meg

Denne studien ble utført i et lite utvalg og inkluderte kun 19 deltakere. Disse personene hadde ingen skader eller problemer med akillessener, tibiae eller patellofemorale ledd, og dette kan bety at funnene kan avvike fra personer som lider av smerter eller muskel- og skjelettlidelser i disse kroppsregionene.

Ved å lage en muskel- og skjelettmodell for å estimere krefter og belastninger på tvers av kroppsregionene, var forfatterne i stand til å bruke en svært moderne tilnærming til å beregne disse dynamiske 3D-bevegelsene. Imidlertid krever modellen også å gjøre antakelser om for eksempel maksimal muskelkraft, og derfor forblir den et estimat.

Løping ble vurdert ved hjelp av en tredemølle, som kan være forskjellig fra utendørs løping. Hastighetene var i den høye enden for rekreasjonsformål, siden den laveste hastigheten allerede var på 10 km/t og den høyeste hastigheten var 18 km/t. Forfatterne indikerte at for mange løpere var disse hastighetene for krevende. Muligens kunne dette ha påvirket resultatene.

Ta hjem meldinger

Denne modellen bestemte belastningene ved akillessenen, tibia og patellofemoralleddet. Disse stedene ble valgt siden de oftest involverer løperelaterte skader i nedre ekstremiteter. Å forstå hvordan ulike løpeforhold påvirker belastning og skade på vanlige skadesteder gir verdifull innsikt for fysioterapeuter. Ved å manipulere løpehastighet, overflategradient og tråkkfrekvens, kan klinikere skreddersy rehabiliteringsprogrammer for å redusere belastningen og effektivt forhindre løperelaterte skader.

Referanse

Van Hooren B, van Rengs L, Meijer K. Per-trinn og kumulativ belastning ved tre vanlige løpeskadesteder: Effekten av hastighet, overflategradient og kadens. Scand J Med Sci Sports. 2024 feb;34(2):e14570. doi: 10.1111/sms.14570. PMID: 38389144. 

Relatert forskning

https://app.physiotutors.com/research-reviews/preventing-running-related-injuries/