Introduksjon

Selv om effektiviteten av motstandstrening for slitasjegikt anerkjennes i ledd som kne og hofte, er mye mindre oppmerksomhet rettet mot mindre ledd, som hånden. Håndartrose er vanlig hos eldre individer og kan forårsake symptomer på smerte, stivhet og styrkeunderskudd, noe som kan komplisere daglige aktiviteter. Forsøk som undersøker slitasjegikt i større ledd som kneet peker spesifikt på motstandstrening for førstelinjebehandlingen. En fersk metaanalyse av Goh et al. (2019) viste at motstandstrening med høy intensitet hadde store effektstørrelser for å redusere smerte sammenlignet med øvelser med lav intensitet. Dessverre kan frykten for oppblussing hindre at høyintensitetstrening blir brukt som førstelinjebehandling. Blodstrømsbegrensningstrening kan tjene som et alternativ for motstandstrening med høy intensitet, da øvelser er lav belastning, men i stand til å gi betydelig økning i styrke og kan provosere mindre smerte under trening. Bevisene for motstandstrening for artrose i hånden er knappe, og for å fylle dette gapet ble denne gjennomførbarhetsforsøket utført for å åpne veien for videre forskning.

Metoder

En enkeltblind 3-arms randomisert kontrollert gjennomførbarhetsstudie ble satt opp som sammenlignet råd pluss 6 uker med høyintensiv motstandstrening, med råd pluss 6 uker med blodstrømsbegrensningstrening til en kontrollgruppe som kun mottok råd hos personer med håndartrose.

Øvelser som ble utført i begge treningsgruppene var isometriske grep- og klypeøvelser og isotoniske tommelekstensjons- og abduksjonsbevegelser. Motstandstreningsgruppen med høy intensitet trente med 60 % av maksimal frivillig sammentrekning i løpet av de første 2 ukene og 70 % i uke tre til seks.

I treningsgruppen for blodstrømsbegrensning ble de samme øvelsene utført, men med en lavere intensitet på 30 % av maksimal frivillig sammentrekning de to første ukene og med 40 % fra uke 3-6. Under trening hadde deltakerne på seg en blodtrykksmansjett (bredde: 13,5 cm, lengde 53 cm) på treningsarmen. Trykket som ble levert til armen ble individualisert ved hver økt og ble satt til 50 % av deltakernes arterielle okklusjon.

Når det gjelder treningsprogresjon, utførte både gruppene med begrenset blodstrøm og motstandstrening med høy intensitet to sett av hver øvelse i løpet av den første uken, tre sett i løpet av uke to til fire, og fire sett i løpet av uke fem og seks. Deltakerne i gruppen for blodstrømsbegrensning utførte 30 repetisjoner i løpet av det første settet og 15 repetisjoner i de følgende settene. Høyintensitetsgruppen utførte 10 repetisjoner i hvert sett.

Råd ble gitt til deltakerne i hver gruppe og i kontrollgruppen gjennom en brosjyre som diskuterte definisjonen og årsaken til artrose, advarselsskilt, diagnose og behandlingsalternativer.

Resultater

Femti-ni deltakere ble inkludert og randomisert over de 3 gruppene. Resultatene indikerer at, selv om det var foreløpig, var overholdelse av behandlingsøktene god, med 78 % i høyintensitetsgruppen og 89 % i gruppen med restriksjoner på blodstrøm. Det var ingen forskjell i anstrengelsesutløst smerte og smertenivået var lavt (median NRS 0/10 i begge grupper). Oppblussing etter behandling var lave og forekom i 1,6 % og 4 % av treningsøktene i henholdsvis blodstrømsbegrensningsgruppen og høyintensitetsgruppen. Det var kun én uønsket hendelse i gruppen med høyintensiv motstandstrening, der en deltaker trakk seg fra studien etter den første treningsøkten på grunn av overdreven smerte. I gruppen med restriksjoner på blodstrøm ble ingen enkelt bivirkning notert.

I treningsgruppene ble det funnet at flere deltakere responderte på behandling sammenlignet med kontrollgruppen som kun mottok råd, selv om dette ikke var statistisk signifikant for gruppen med høy intensitet. En responder ble definert som:

«en pasient som rapporterer bedring fra baseline i smerte eller funksjon ≥ 50 % og en absolutt endring på ≥ 2 av 10 poeng (≥20 av 100 poeng for FIHOA), eller forbedring i minst to av følgende kriterier: reduksjon i smerte ≥ 20 % og absolutt endring ≥ 1 av 10 poeng, funksjonell forbedring ≥ 20 % og absolutt endring ≥ 10 av 100 poeng, forbedring i pasientens globale vurdering ≥ 20 % og absolutt endring ≥ 1 av 10 poeng.»

FIHOA ble valgt til å beregne antall respondere fordi den ble spesielt laget for hånd OA.

Antallet som trengs for å svare på behandlingen var lavt; 2 i gruppen med restriksjoner på blodstrøm og 4 i gruppen med høy intensitet. Oddsratioene i tabellen nedenfor avslører at sammenlignet med kontrollgruppen, var det mer sannsynlig at folk hadde nytte av blodstrømsmotstandsøvelsene enn personer som drar nytte av kun å motta råd. Det samme gjelder for motstandstrening med høy intensitet, selv om her 95 % konfidensintervall avslører at dette oddsforholdet ikke er signifikant.

Smerte ble også forbedret med en klinisk meningsfull forskjell i begge treningsgruppene, men ikke i gruppen som kun var rådgivende. I gruppen med restriksjoner på blodstrøm ble smerten bedret i større grad (-2,3 vs -1,8). Ingen klinisk betydningsfulle forbedringer ble funnet med hensyn til grepstyrke. Begge treningsgruppene ble forbedret med omtrent 10 %. En forbedring på 20 % har blitt antydet å være klinisk relevant av tidligere studier.

Tatt i betraktning spørreskjemaene ble det kun observert i gruppen med høyintensiv motstandstrening en klinisk relevant endring i den pasientspesifikke funksjonsskalaen (PSFS), med en gjennomsnittlig endring på 2,8 poeng. Ingen viktige forskjeller ble notert i spørreskjemaene DASH og FIHOA.

Spørsmål og tanker

"FIHOA ble valgt til å beregne antall respondere fordi den ble spesielt laget for hånd OA." Funn indikerer imidlertid at det ikke var noen statistisk signifikante funn og dermed ingen klinisk viktige endringer i FIHOA. Derfor er det fortsatt uklart hvordan antallet respondenter ble beregnet.

Denne mulighetsstudien viste forbedringer i grepsstyrke som var signifikante, men som ikke nådde terskelen på 20 % som foreslått av tidligere studier, for å bli sett på som klinisk relevant. Imidlertid kan denne økningen i grepsstyrke på 10 % være lovende, vel vitende om at den ble oppnådd på bare 6 uker hos personer rundt 70 år. Demografien avslørte at de har hatt smerter i gjennomsnitt 5-10 år. Jada, denne rettssaken gir ikke vanskelige svar, da det bare er en mulighetsstudie. Det gir imidlertid en viktig retning for fremtidig forskning og noen av prinsippene kan være nyttige for klinisk praksis. For eksempel kan du motivere pasienten din med informasjonen om at selv i denne lille forsøks- og eldrepopulasjonen, etter 6 uker med motstandstrening for håndartrose, allerede en 10 % økning i grepsstyrke – noe som er viktig for mange eldre i deres daglige liv – kan forventes. Sammen med dette kan du indikere at selv når smerte eksisterer i lengre perioder, antydet denne studien at dette ikke påvirker resultatene. Å spre disse positive meldingene kan bidra til å motivere pasienten din til å delta i motstandstrening for håndartrose.

Snakk nerdete til meg

Denne mulighetsstudien ble rapportert i henhold til CONSORT-retningslinjene og ble forhåndsregistrert, slik den skulle. En intention-to-treat-tilnærming ble brukt for å analysere resultatene. Assessorer ble blindet for gruppetildeling. Deltakerne ble stratifisert i henhold til deres baseline gripestyrke, og dette førte til en lik gjennomsnittlig gripestyrke ved baseline på tvers av grupper.

Når det gjelder motstandstrening, fulgte treningsreseptene anbefalingene fra American College of Sports Medicine. Denne studien var den første som implementerte blodstrømstrening i motstandstrening for artrose i hånden hos symptomatiske personer, og den viste lovende resultater som bør utforskes videre.

Et veldig lovende aspekt er at kun 2 deltakere trakk seg fra studien, den ene av personlige grunner og den andre på grunn av overdreven smerte. Resultatene indikerte imidlertid at anstrengelsesutløst smerte var nesten ikke-eksisterende og ikke førte til smerteoppblussing. Så det ser ut til at motstandstrening for artrose i hånden er gjennomførbart og ikke nødvendigvis fører til økt smerte.

Ta hjem meldinger

Hva kan vi lære av disse foreløpige resultatene? I påvente av funnene fra den robuste randomiserte kontrollerte studien, lærer denne studien oss at vi ikke trenger å frykte motstandstrening for artrose i hendene, da det ikke fører til smerteoppbluss og kan bidra til å redusere smerte hos eldre individer. Grepstyrken ble ikke forbedret til et klinisk meningsfylt nivå, men motstandstrening i lengre perioder enn 6 uker kan potensielt være nødvendig og lovende ettersom denne 6-ukers studien fant forbedringer på 10 % allerede. Blodstrømsbegrensning og motstandstrening for artrose i hånden, som ble studert for første gang i denne populasjonen, virker lovende og gjennomførbart.

Referanse

Magni, N., McNair, P., & Rice, D. (2022). Seks uker med motstandstrening (pluss råd) vs råd kun i håndartrose: En enkeltblind, randomisert, kontrollert mulighetsstudie. Muskuloskeletal vitenskap og praksis , 57, 102491.