Forskning
Diagnostikk og bildediagnostikk
14. oktober 2026
Muskel- og skjelettsymptomer i perimenopausen: En oversett årsak til muskel- og skjelettsmerter?
Denne systematiske oversikten og metaanalysen undersøkte forekomsten av muskel- og skjelettsmerter i ulike stadier av overgangsalderen hos 93 021 kvinner
Høyere forekomst av smerter: Muskel- og skjelettsmerter var vanligere hos peri- og postmenopausale kvinner enn hos premenopausale kvinner
Kliniske implikasjoner: Ta overgangsalder med i differensialdiagnostikken samtidig som du vurderer andre mulige årsaker til muskel- og skjelettsmerter
Introduksjon
Muskel- og skjelettsmerter kan ramme alle, og forekommer oftest midt i livet. Fallende østrogennivåer i overgangsfasen kan bidra til endringer i leddene, siden østrogen spiller en rolle i å opprettholde helsen til synovialvevet og brusken. Kvinner kan oppleve mer muskel- og skjelettsmerter i perimenopausen, selv om sammenhengen mellom hormonelle endringer og smerter fortsatt er uklar.
Funn fra prospektive studier og dyremodeller tyder på at kjønnshormoner kan påvirke leddhelse og smerter. Denne systematiske oversikten og metaanalysen tar sikte på å undersøke forekomsten av muskel- og skjelettplager i perimenopausen og beskrive tilknyttede muskel- og skjelettlidelser. Dette kan gi innsikt i hvordan overgangsalderen kan bidra til muskel- og skjelettsymptomer.
Metoder
Studien er en systematisk oversikt og metaanalyse gjennomført i samsvar med etablerte metoder for systematiske oversikter. Tre granskere vurderte titler og sammendrag uavhengig av hverandre, før de vurderte fulltekstene. Uenighet under vurderingen av fulltekstene ble løst av en fjerde gransker. Tre granskere hentet også uavhengig av hverandre ut data i duplikat ved hjelp av et forhåndsdefinert, pilotutprøvd skjema i Microsoft Excel. Informasjonen som ble hentet ut, omfattet studiekjennetegn, pasientdemografi, menopausal status og muskel- og skjelettrelaterte utfall. Tre granskere vurderte studiekvaliteten uavhengig av hverandre ved hjelp av Joanna Briggs Institutes sjekkliste for kritisk vurdering av tverrsnittsstudier.
Kvalifikasjonskriterier
Randomiserte kontrollerte studier, sammenlignende kohortstudier, kasus-kontrollstudier og spørreundersøkelser var kvalifisert for inklusjon. Studiene måtte inkludere kvinner i perimenopausen og rapportere primærdata om muskel- og skjelettsymptomer eller patologi. Publikasjoner på alle språk ble vurdert. Menopausestadiene ble klassifisert i henhold til kriteriene fra Stages of Reproductive Aging Workshop (STRAW). Studier som ikke skilte mellom menopausestadier i henhold til disse kriteriene, ble ekskludert. Det samme gjaldt studier som omfattet kvinner som hadde gjennomgått kirurgisk menopause, for å fokusere på den naturlige overgangen til menopause.
Vurderte utfall
De primære utfallene var forekomsten av muskel- eller leddsmerter, ryggsmerter og definerte muskel- og skjelettlidelser. Når smerteintensiteten ble rapportert, ble moderate og alvorlige symptomer inkludert i utfallet for muskel- eller leddsmerter. Smertesymptomer ble vurdert ved hjelp av flere instrumenter, blant annet Menopause Rating Scale, Menopause-Specific Quality-of-Life Questionnaire, Kupperman Menopausal Index, Greene Climacteric Scale og studiespesifikke spørreskjemaer. Data om spesifikke muskel- og skjelettplager ble hentet ut når de var tilgjengelige.
Forfatterne utførte metaanalyser for å estimere samlet prevalens og sammenligne utfall på tvers av menopausestadier. Det ble brukt modeller med tilfeldige effekter, og subgruppeanalyser undersøkte mulige kilder til heterogenitet, inkludert måleskala, geografisk beliggenhet, smertegrad og gjennomsnittsalder.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Resultater
37 studier ble inkludert; 35 var tverrsnittsstudier, mens de to resterende var prospektive kohortstudier. De inkluderte studiene kom fra 22 ulike geografiske regioner. Asia var det best representerte kontinentet, etterfulgt av Europa, Nord-Amerika og til slutt Afrika.
Totalt ble 93 421 kvinner inkludert, hvorav 26 789 ble kategorisert som premenopausale, 24 326 som perimenopausale og til slutt 41 906 som postmenopausale.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Muskel- og leddsmerter
Forekomsten av muskel- eller leddsymptomer var 40 % hos premenopausale kvinner, 57 % hos perimenopausale kvinner og 59 % hos postmenopausale kvinner. En parvis metaanalyse viste at perimenopausale kvinner hadde signifikant høyere risiko for muskel- eller leddsmerter enn premenopausale kvinner, med en absolutt risikoforskjell på 130 flere tilfeller per 1 000 kvinner. Det ble ikke observert signifikante interaksjoner mellom undergrupper.
Tilsvarende hadde postmenopausale kvinner signifikant høyere risiko for muskel- eller leddsmerter enn premenopausale kvinner, med en absolutt risikoforskjell på 148 ekstra tilfeller per 1 000 kvinner. Det ble ikke observert noen signifikant interaksjon mellom undergrupper basert på måleskala. Det ble imidlertid identifisert signifikante interaksjoner mellom undergrupper basert på geografisk studieområde og smertegrad. Subgruppeanalysen basert på gjennomsnittsalderen i kohorten viste ingen signifikant interaksjon mellom studier som inkluderte kvinner med en gjennomsnittsalder på 50 år eller eldre, og studier som inkluderte kvinner med en gjennomsnittsalder under 50 år.
Derimot fant en parvis metaanalyse som sammenlignet kvinner i perimenopausen og postmenopausen, ingen statistisk signifikant forskjell i forekomsten av muskel- eller leddsmerter mellom de to gruppene. Det ble imidlertid funnet signifikante interaksjoner i undergruppeanalyser knyttet til måleskala, geografisk område og smertegrad.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Ryggsmerter
Den samlede prevalensen av ryggsmerter var 42 % hos premenopausale kvinner, 57 % hos perimenopausale kvinner og 59 % hos postmenopausale kvinner. En parvis metaanalyse viste at perimenopausale kvinner hadde signifikant høyere risiko for ryggsmerter enn premenopausale kvinner, med 15 % høyere risiko. Tilsvarende hadde postmenopausale kvinner signifikant høyere risiko for ryggsmerter enn premenopausale kvinner, med 20 % høyere risiko.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Forekomst av muskel- og skjelettplager hos kvinner i perimenopausen
En enkelt studie av Yoon et al. rapporterte forekomsten av spesifikke muskel- og skjelettmanifestasjoner i perimenopausen, ved å sammenligne flere skulderpatologier hos kvinner i perimenopausen (n = 197) og premenopausen (n = 113). Adhesiv kapsulitt var den vanligste diagnosen, med en forekomst på 35 % hos kvinner i perimenopausen og 32 % hos kvinner i premenopausen. Det ble imidlertid ikke observert noen signifikant forskjell mellom de to gruppene. Synovitt i skulderen var den nest vanligste diagnosen og forekom signifikant oftere hos kvinner i perimenopausen enn hos kvinner i premenopausen (25,1 % mot 6,2 %). Rotatorcufflidelser og artritt ble også vurdert, men den gjennomgåtte studien rapporterte ingen spesifikke resultater for disse utfallene.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Spørsmål og tanker
Funnene tyder på at strukturelle endringer som oppstår i perimenopausen, og som potensielt kan være knyttet til fallende østrogennivåer, kan bidra til muskel- og skjelettplager i peri- og postmenopausen. Hypotesen støttes av at muskel- og skjelettsmerter forekommer hyppigere blant kvinner i perimenopausen enn blant premenopausale kvinner, og at forekomsten øker ytterligere etter menopausen. Artrose og synovitt kan være forbundet med disse endokrine endringene, ettersom fallende østrogennivåer er knyttet til økte inflammatoriske reaksjoner.
Fra et fysioterapeutisk perspektiv er det avgjørende å identifisere tidlig pasienter der smertene kan ha en endokrinologisk komponent. En narrativ oversikt fremhever flere kliniske kjennetegn som kan tyde på at overgangsalderen spiller en rolle, blant annet symptomdebut og -utvikling, menopausal status, hetetokter, søvnforstyrrelser og humørsvingninger. Smerter kan ramme ledd, muskler, bursaer og senefester (enteser). Anamnesen bør også omfatte sykdom i skjoldbruskkjertelen og vitamin D-mangel. Ved mistanke om systemisk sykdom bør metabolske, legemiddelrelaterte, endokrine, revmatiske, infeksiøse og maligne årsaker vurderes. Tabell 2 gir mer informasjon om differensialdiagnostikk av artralgi hos kvinner i overgangsalderen.
En annen narrativ oversiktsartikkel, publisert i 2024, introduserer begrepet muskel- og skjelettsyndrom ved overgangsalderen og beskriver flere kliniske kjennetegn, blant annet atraumatiske leddsmerter og sykehistorie med adhesiv kapsulitt. Den fremhever også polymyalgia rheumatica som en viktig differensialdiagnose, siden tilstanden kan gi muskel- og skjelettsmerter hos voksne over 50 år.
Når den fysioterapeutiske vurderingen tyder på at symptomene kan ha en systemisk årsak, bør pasienten henvises til fastlege. Videre medisinsk utredning og laboratorieprøver kan bidra til å avdekke underliggende endokrine eller metabolske lidelser, virkninger av legemidler, infeksjoner eller andre systemiske tilstander.
Når det gjelder behandling, understreker litteraturen viktigheten av å følge med på beinhelsen og vurdere risikoen for osteoporose. Tilskudd av vitamin D kan være nyttig for personer med utilstrekkelige nivåer, selv om dokumentasjonen for tilskudd av vitamin K2 er mindre entydig. Vektbærende trening og styrketrening er viktige tiltak for å støtte beinhelsen, bedre funksjonen og redusere risikoen for fall. Hormonbehandling i overgangsalderen (MHT) kan bidra til å håndtere enkelte følger av østrogenmangel, men egnetheten må vurderes individuelt av lege.
Fra: Kruse et al., JBJS Open Access. (2026)
Snakk nerdete til meg
Flere metodologiske begrensninger bør tas i betraktning ved tolkning av studiens funn.
En viktig begrensning er den betydelige heterogeniteten mellom de inkluderte studiene, som kan skyldes forskjeller i studiepopulasjoner, definisjoner av utfall, måleinstrumenter og kontekstuelle faktorer. Derfor bør de samlede estimatene tolkes med forsiktighet, ettersom den observerte sammenhengen kanskje ikke er den samme i alle populasjoner og kontekster.
Den geografiske fordelingen av deltakerne bør også tas i betraktning. Som vist i figur 2, var omtrent 63 % av de inkluderte deltakerne fra Øst-Asia. Selv om forfatterne gjennomførte subgruppeanalyser etter geografisk område, kan kulturelle forskjeller i smerteoppfatning og rapportering, samt forskjeller i befolkningskarakteristika og helsetjenestekontekster, begrense hvor godt de samlede estimatene kan generaliseres til andre populasjoner.
Måling av utfall utgjør en annen viktig begrensning. Spørreskjemaene som ble brukt, var først og fremst utformet for å vurdere menopausale symptomer eller livskvalitet, snarere enn å gi en helhetlig kartlegging av muskel- og skjelettmanifestasjoner i perimenopausen. Selv om forfatterne utførte subgruppeanalyser etter måleskala, kan forskjeller i spørreskjemaenes innhold og definisjonene av utfall begrense sammenlignbarheten mellom studiene. Mangelen på informasjon om smertelokalisering, påvirkning på funksjon og spesifikke muskel- og skjelettdiagnoser begrenser dessuten den kliniske tolkningen av funnene.
Til tross for disse begrensningene er det store samlede utvalget på omtrent 93 000 kvinner en viktig styrke, fordi det gir et omfattende statistisk grunnlag og bred dekning på tvers av flere land. Utvalgsstørrelsen alene kan imidlertid ikke kompensere for konfunderende faktorer, begrensninger ved målingene eller betydelig heterogenitet mellom studiene.
Samlet sett tyder funnene på en sammenheng mellom stadium i overgangsalderen og forekomsten av muskel- og skjelettsmerter. De foreslåtte biologiske mekanismene, inkludert den mulige påvirkningen synkende østrogennivåer har på betennelse og muskel- og skjelettvev, gjør denne sammenhengen biologisk plausibel. Disse mekanismene fastslår likevel ikke årsakssammenheng.
Ta med hjem meldinger
-
Muskel- og skjelettplager i perimenopausen er vanlige. Denne systematiske oversikten og metaanalysen fant høyere forekomst av muskel- og leddsmerter hos kvinner i perimenopausen (57 %) og postmenopausen (59 %) enn hos kvinner før menopausen (40 %). Det ble imidlertid ikke funnet noen signifikant forskjell mellom kvinner i peri- og postmenopausen.
-
Se på overgangsalderen som én mulig medvirkende faktor, ikke som en endelig diagnose. Hormonelle endringer kan påvirke muskel- og skjelettvev og smertemekanismer, men tilgjengelig forskning fastslår ikke en årsakssammenheng. En grundig vurdering er fortsatt avgjørende for å identifisere andre medvirkende faktorer og mulige differensialdiagnoser.
-
Tilpass den kliniske resonneringen til pasientens helhetlige symptombilde. Menopausal status, symptomdebut og -utvikling, søvnforstyrrelser, hetetokter og humørendringer kan gi nyttig klinisk kontekst. Atraumatiske muskel- og skjelettsmerter bør også gi grunn til å vurdere systemiske, endokrine, metabolske og inflammatoriske tilstander når det er klinisk grunnlag for det.
-
Fysioterapi er fortsatt relevant for å opprettholde funksjon og muskel- og skjeletthelse. Individuelt tilpasset styrke- og vektbærende trening kan bidra til bedre styrke, fysisk funksjon og beinhelse. Når symptomene tyder på en underliggende systemisk tilstand, er det hensiktsmessig å samarbeide med fastlegen.
-
Tolk funnene med forsiktighet. Overvekten av tverrsnittsstudier, betydelig heterogenitet og avhengigheten av selvrapporterte symptomer begrenser muligheten til å trekke årsaksslutninger og generalisere funnene. Det trengs mer longitudinell forskning for å avklare hvordan endringer i overgangsalderen påvirker muskel- og skjelettsmerter, og for å identifisere effektive strategier for håndtering.
Referanse
