Ellen Vandyck
Forskningsleder
En bivirkning av ACL-rupturer er risikoen for å utvikle tidlig artrose (OA). Webster og Hewett fant ingen forskjell i denne risikoen når forskjellige behandlingsstrategier ble brukt til å behandle ACL-riven. Det antas at økte krefter på kneet på grunn av muskelubalanser og/eller svakheter kan ha en stave på det. Quadriceps-svakhet regnes som hoveddriveren for OA-utbrudd og progresjon. Mindre er kjent om påvirkningen av hoftemuskelstyrke på progresjonen av OA. Rotasjonsstyrke var av spesiell interesse i denne studien da den antas å påvirke kneposisjoner i frontalplanet (varus/valgus). Som sådan ble hoftestyrke etter ACL-rekonstruksjon studert og om det var assosiert med symptomer, ytelse og strukturelle endringer i bruskresultater.
Dataene fra denne studien ble hentet fra en kohortstudie av Culvenor et al. 2015 som bestemte faktorene assosiert med kne-OA hos personer som gjennomgikk ACL-rekonstruksjon. De fant en økt risiko i de ACL-rekonstruerte knærne, sammenlignet med det kontralaterale friske kneet. Patellofemoralleddet ble spesielt påvirket etter ACL-rekonstruksjon. Derfor var denne studien interessert i rotasjonsstyrken til hoftemusklene, da dette kan påvirke varus og valgus rundt kneet og senere patellofemoral leddbelastning.
Hofterotasjonsstyrken ble vurdert ved hjelp av et håndholdt dynamometer ett år etter ACL-rekonstruksjonen. Vurderingen ble gjort med pasienten i liggende stilling og hoften i nøytral og kneet bøyd til 90°. Styrken ble vurdert 3 ganger og toppverdien ble oppnådd for hvert lem. Disse verdiene ble multiplisert med spaken og normalisert til kroppsvekt.
Videre ble funksjonell ytelse vurdert ved å bruke enkelthopp for distanse, trippel crossover-hopp, sidehopp og ettbensstigning.
Ved 1 og 5 år etter ACL-rekonstruksjon, fylte deltakerne inn Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS). KOOS-Patellofemoral (KOOS-PF) subskala ble også oppnådd. De oppnådde også MR-skanninger som beskrev bruskdefekter i patellofemoral og tibiofemoral avdelinger.
Et totalt antall på 111 deltakere fullførte baseline-undersøkelsene og 74 av dem fullførte 5-års oppfølgingen. Det ble funnet en liten forskjell på 0,05 Nm/kg i ytre hofterotasjonsstyrke mellom det ACL-rekonstruerte lemmet og det kontralaterale lemmet.
Lavere ytre hofterotasjonsstyrke etter ACL-rekonstruksjon var assosiert med verre symptomer etter 5 år, målt ved KOOS- og KOOS-PF-skårene. Lavere indre rotasjonsstyrke var bare assosiert med verre symptomer målt med KOOS-PF-skåre etter 5 år.
Bedre styrke i intern og ekstern rotasjon var assosiert med bedre ytelse på alle funksjonstester ved 1 og 5 år. Det eneste unntaket var fraværet av en sammenheng mellom indre rotasjonsstyrke i hoften og hopp for avstand ved 5 år.
Det ser ut til at det ikke var noen sammenheng mellom hofte intern eller ekstern rotasjon av hoftestyrke etter ACL-rekonstruksjon og brusklesjoner i patellofemoral eller tibiofemoral avdelinger etter 1 år. Men sjansene for forverring av tibiofemoral brusk ble redusert med større ytre hofterotasjonsstyrke. Hver 0,1 Nm/kg økning i ytre hofterotasjonsstyrke var assosiert med en 0,61 ganger lavere risiko for forverring av brusk.
Kom den reduserte styrken fra utilstrekkelig rehabilitering eller hadde deltakerne i løpet av oppfølgingstiden redusert nivået av idrettsdeltakelse? Forutsatte de styrketrening av knemusklene, men tok de for lite hensyn til mer proksimale muskler? Alle spørsmål som dukker opp fra denne studien.
Hver 0,1 Nm/kg forbedring i ytre hofterotasjonsstyrke var relatert til en 0,61 ganger redusert forekomst av bruskforringelse. Dette var imidlertid ikke assosiert med radiografisk slitasjegikt etter 5 år. Likevel kan dette bety at hofterotatormusklene kan utøve viktig beskyttende handling mot bruskforringelse.
Dataene fra denne studien ble hentet fra en longitudinell kohortstudie som vurderte funksjonelle, symptomatiske og strukturelle utfall etter ACL-rekonstruksjon. Som sådan beregnet ikke den nåværende studien en prøvestørrelse og heller ikke en kontrollgruppe. På grunn av studiens observasjonskarakter kan vi ikke konkludere i hvilken retning effekten ligger. Vi kan heller ikke si at lavere styrke var ansvarlig for de dårligere KOOS-skårene siden en forening ikke sier noe om en årsak. Videre kan påvirkningen av andre variabler ikke bestemmes siden studien ikke kontrollerte for konfoundere.
Det ser ut til at ekstern rotasjonsstyrke for nedre hofte ett år etter ACL-rekonstruksjon er assosiert med dårligere funksjonelle resultater ved 5-års oppfølging. Imidlertid var forskjellen som ble funnet sannsynligvis ikke klinisk signifikant.
Ytterligere referanse
Ikke risikere å gå glipp av potensielle røde flagg eller ende opp med å behandle løpere basert på feil diagnose ! Dette webinaret vil forhindre deg i å begå de samme feilene mange terapeuter blir ofre for!