Introduksjon

I denne studien ble en ny test for å undersøke funksjonell hofteekstensjons bevegelsesområde undersøkt for pålitelighet og validitet. Posterior Standing Overhead Arm Reach (SOAR)-testen ble utviklet som et mål på hofteekstensjon med lukket kjede. Med denne testen kan hofteekstensjon objektiveres på en mer funksjonell måte enn det vanlige brukte hofteekstensjonstiltaket. Siden denne testen først ble utviklet nylig, undersøkte forfatterne den først i en frivillig prøve.

Metoder

Asymptomatiske frivillige mellom 18-30 år ble rekruttert. De hadde ingen klager på smerter i korsryggen eller nedre ekstremiteter i løpet av de siste 3 månedene, kirurgi, brudd eller nevrologisk patologi og hadde en BMI under 30.

Hofteekstensjon ble målt med goniometer av to blindede undersøkere i standardisert teststilling. Først ble det plassert et klistremerke på gulvet like foran den første foten når pasienten var i tandemstilling. Deretter ble forsøkspersonen instruert om å stå med føttene i skulderbreddes avstand og hælen på ikke-testbenet på klistremerket. Deltakeren løftet begge armene over hodet og løftet den fremre forfoten av bakken slik at bare hælen var i kontakt med gulvet og kroppsvekten ble plassert på testbenet. Det ble deretter bedt om å skyve hoftene fremover og nå armene bakover så langt de kunne.

Plasseringen av goniometeret ble standardisert: omdreiningspunktet ble plassert over den større trochanter, den proksimale armen ble plassert på en linje vinkelrett på linjen som forbinder ASIS og PSIS, mens den distale armen ble plassert på linje med midtlinjen av femur.

Tre forsøk ble gjort for å nå maksimal hofteforlengelse, og hvert ben ble testet tre ganger, alternerende mellom begge ben. Disse målingene ble deretter sammenlignet for å bestemme interrater- og intrarater-påliteligheten til SOAR-testen. Gyldigheten av testen ble bestemt ved å sammenligne de goniometriske resultatene med resultatene av en 3D-bevegelsesfangst.

Interrater og intrarater reliabilitet ble vurdert ved å bruke intraklasse korrelasjonskoeffisienten (ICC) der verdier < 0,4 ble tolket som dårlige, 0,40-0,59 som rettferdige, 0,60-0,74 som gode og ⋝ 0,75 som utmerket reliabilitet. For validitet ble Pearson-korrelasjonskoeffisienter tolket.

Resultater

Tjuefem forsøkspersoner med en gjennomsnittsalder på 24 år deltok i studien. Totalt ble 50 hofter undersøkt. Intrarater-reliabiliteten for begge sensorene var 0,77 (0,64-0,86) og 0,80 (0,68-0,88), noe som viser utmerket reliabilitet. Interterrater-reliabiliteten var 0,65 (0,36-0,80), noe som tydet på god reliabilitet mellom to uavhengige sensorer.

Standardfeilen for tiltaket var 2,5° og 3° for hver av bedømmerne, og den minimale påvisbare endringen var 3,5° og 4,2°. Da resultatene ble sammenlignet med 3D-bevegelsesfangst for å vurdere validitet, ble det klart at målingene var lavt til moderat assosiert.

Spørsmål og tanker

Daglige aktiviteter krever stort sett hoftebevegelser med lukkede kjeder, og denne testen var et utmerket tiltak for å få mer innsikt her. I 2010 gjorde van Trijffel og kolleger en systematisk gjennomgang som undersøkte mål for passiv bevegelse i nedre ekstremiteter og fant utilstrekkelig pålitelighet for å måle hofteforlengelse. Vanligvis læres disse målingene inn i en ikke-vektbærende stilling med pasienten tilbøyelig, men dette neglisjerer påvirkningen av en stående vektbærende stilling på måleresultatet. I noen tilfeller er denne utsatte målingen vanskelig å oppnå, spesielt når undersøkerens hånd ikke er i stand til å gripe benet til forsøkspersonen. Denne SOAR-testen kan være et godt alternativ for å motvirke disse begrensningene.

Siden denne SOAR-testen bare trenger et målebånd og et goniometer, er den allment anvendelig i klinisk praksis og krever ikke dyrt utstyr. Ved å bruke målebåndsindikasjonen kan testen standardiseres slik at målinger over tid kun påvirkes i liten grad av posisjonsendringer. Sammen med den goniometriske målingen ble ASIS og PSIS palpert og linjen i mellom indikerte hvor overarmen på goniometeret skulle plasseres vinkelrett på den. På denne måten tok testen for seg påvirkningen av bekkentilt.

3D-bevegelsesfangstmålingene ga et større funksjonelt bevegelsesområde for hofteforlengelse omtrent 70 % av tiden. Forfatterne uttaler at det kan være mulig at en læringskurve forårsaket denne forskjellen. Dessuten kan bevegelsen av stammen ha fått huden under markørene til å bevege seg, og dermed muligens dempe forskjellen. Så er dette virkelig gyldig?

3D-bevegelsesfangstmålingene ga et større funksjonelt bevegelsesområde for hofteforlengelse i omtrent 70 % av tiden. Forfatterne uttaler at det kan være mulig at en læringskurve forårsaket denne forskjellen. Dessuten kan bevegelsen av stammen ha fått huden under markørene til å bevege seg, og dermed muligens dempe forskjellen. Så er dette virkelig en gyldig måling? Basert på disse resultatene muligens ikke. Men tatt i betraktning forfatternes kommentarer, med medisinsk bildebehandling i fremtidige studier, kan denne konklusjonen bli endret.

Snakk nerdete til meg

De nedre grensene for 95 % konfidensintervaller indikerer at intrarater- reliabiliteten var god. Gjennomsnittlig ICC og øvre grenser viser utmerket intrarater-pålitelighet. For interrater- reliabiliteten var gjennomsnittlig ICC god, men den nedre grensen for konfidensintervallet var bare dårlig, mens den øvre grensen viser utmerket reliabilitet. Det ser altså ut til at mye større nøyaktighet sees når målingen utføres av kun 1 undersøker (ettersom konfidensintervallet for intraraters reliabilitet er smalere). Sammenligningen mellom ulike sensorer gir et mye bredere konfidensintervall, og derfor kan denne direkte sammenligningen ha begrensninger.

Gode ​​aspekter vi legger merke til er den randomiserte rekkefølgen av målinger, og den uavhengige vurderingen fra begge sensorene som også ble blindet for utfallet (som en ekstra etterforsker leste og registrerte goniometerresultatene).

En relevant sidenotat jeg har med disse resultatene er at den minimale viktige forskjellen ser ut til å være liten. Du bør imidlertid ta i betraktning at hofteekstensjon ROM er en liten bevegelse, med omtrent 30° av total ROM. Så en minimalt viktig forskjell på 3-4° virker liten, men i forhold til den totale hofteekstensjons-ROM betyr det mer enn 10 %. Derfor bør du allerede oppnå 10 % endring i dette tiltaket for å kunne tolke utfallet.

Ta hjem meldinger

I stedet for å sammenligne disse resultatene mellom uavhengige sensorer, ser det ut til at SOAR-testen er i stand til å gi konsistente resultater når den brukes av én sensor. Derfor ser det ut til at denne testen kan tjene som et relevant longitudinelt mål på hofteekstensjon med lukket kjede, for å måle endringer over tid. En minimalt viktig forskjell på 3-4° bør noteres og endringer nedenfor reflekterer derfor ikke sanne endringer i hofteekstensjon ROM. Fremtidige studier bør undersøke om denne testen virkelig er et gyldig mål på funksjonelt bevegelsesområde for hofteforlengelse, da validiteten målt i denne studien kan bli kompromittert på grunn av flere problemer.

Referanse

Grimes J, Wager J, Goldfarb J, Bauer P, Ferraro P, Loken M, Lynch R, Stegmann T. En foreløpig studie av reliabiliteten og validiteten til Posterior Standing Overhead Arm Reach (SOAR)-testen som et mål på funksjonell hofteekstensjon bevegelse. Muskuloskelet Sci Practice. 25. mai 2022;61:102589. doi: 10.1016/j.msksp.2022.102589. Epub foran trykk. PMID: 35661575.