Ellen Vandyck
Forskningsleder
Akilles tendinopati er en tilstand preget av en lengre periode med symptomer som kan påvirke en persons livskvalitet og evne til å delta i sport eller fysisk aktivitet. Til tross for at treningsbasert rehabilitering er det beste alternativet, fortsetter mange å ha symptomer når de avbryter rehabiliteringen. I dette lyset er det ofte tenkt å gi treningsterapi kombinert med smerteopplæring slik at individet lærer om tilstanden. Den biopsykososiale modellen er mye innlemmet i rehabilitering og forskning, men får ofte skylden for å glemme "bio"-delen. I denne studien prøvde forfatterne å sammenligne smerteopplæring levert gjennom en biopsykososial forklaring versus patoanatomisk utdanning som var mer biomedisinsk orientert, på utfall av smerte og funksjon.
Denne studien søkte om det spiller noen rolle hvordan du forklarer Achilles tendinopati til en pasient. Derfor sammenlignet de deltakere med kronisk akilles tendinopati som deltok i et treningsprogram og ble tilfeldig fordelt for å motta enten en biopsykososial eller en biomedisinsk smerteforklaring på toppen. Hovedmålet var å sammenligne forskjellen i smerte og funksjonelle utfall etter 8 uker.
Både personer med midportion og insersjonell akilles tendinopati kunne inkluderes når akillessenen var det primære smertestedet. Symptomene måtte provoseres av vektbærende aktiviteter og stige til minst 3/10 når man gikk, gjorde hælhevninger eller hoppet.
Deltakerne ble registrert i et treningsprogram i 7 uker hvor de fikk 6 til 7 veilede økter på 30 minutter. Den første økten hadde en varighet på 45 minutter. De med forverrede smerter under dorsalfleksjon i ankelen ble gitt ytterligere hælhevninger. I den andre perioden mellom 9 og 12 uker ble deltakerne instruert til å utføre hjemmeøvelser.
Den eneste forskjellen mellom gruppene var innholdet i utdanningsprogrammet. Den biopsykososiale forklaringen var basert på utvalgt innhold, men la vekt på et biopsykososialt perspektiv på smertens nevrofysiologi. Videre berørte den virkningen av smertekatastrofer og kinesiofobi. Det fremmer fysisk aktivitet for å forbedre smerte for å skape varige effekter. Deltakere som mottok den biomedisinske forklaringen av Achilles tendinopati lærte om patofysiologien til tilstanden og biomedisinske kilder til smerte. Videre måtte de anvende kunnskapen under deltakelse i senebelastningsprogrammet. I likhet med den andre gruppen fremmet programmet deltakelse i trening som et middel til å forbedre den generelle fysiske helsen.
Hva bestod treningsprogrammet av? For begge gruppene ble det holdt samme program. I fase 1 ble det lagt vekt på isometriske øvelser. Fase 2 og 3 fokuserte på henholdsvis hælhevinger og fjærfunksjonen til akillessenen. Progresjoner ble gjort basert på tid og forhåndsbestemte kriterier basert på symptomer og evne til å fullføre øvelsene, som vist nedenfor.
Ettersom både deltakere med midportion og insersjonell Achilles tendinopati ble inkludert i RCT, ble hælhevingene standardisert for å utføres på jevnt underlag uten en nedgangsfase. Deltakerne ble oppfordret til å delta i rekreasjonstrening og å øke dette gradvis med ukene som gikk. For å fremme dette ble det gitt modifikasjoner for å minimere forverring av smertene deres under deltakelse i rekreasjonsaktiviteter. Eksempler på modifikasjoner var hælløft, kortere skrittlengder og endring av varigheten av aktiviteten.
Resultatmålene ble oppnådd ved baseline og det primære endepunktet på 8 uker. Det ble gjennomført oppfølging etter 12 uker. Totalt 5 domener ble vurdert:
Sekstiseks deltakere med kronisk akilles tendinopati ble inkludert i denne RCT. De led av akilles tendinopati i gjennomsnittlig 14 til 18 måneder i henholdsvis biopsykososial utdanning og biomedisinsk utdanning. I begge gruppene var litt flere personer rammet av insersjonell Achilles tendinopati. I snitt hadde de søkt omsorg hos 2 tilbydere, hvorav de fleste var fysioterapeuter. De prøvde 5 behandlinger i gjennomsnitt. Mer enn 60 % av dem har tidligere prøvd å styrke. Det virker som en ganske terapi-resistent befolkning.
Gruppene var godt balansert ved baseline bortsett fra hælhevingsarbeidet og hopphøyden. Hælhevingsarbeid ble kvantifisert som summen av endringen i ankelhøyde ganger kroppsvekt for det maksimale antallet hælhevinger (n) som de var i stand til å fullføre. I gruppen som fikk biopsykososial utdanning var dette i gjennomsnitt 619 Nm, men i gruppen som fikk den biomedisinsk orienterte utdanningen tilsvarte dette 834 Nm. Hopphøyden ved baseline var rundt 4 centimeter mindre i gruppen som fikk biomedisinsk utdanning.
Etter åtte uker var ikke biopsykososial smertevitenskapelig utdanning mer effektiv enn biomedisinsk orientert utdanning. I begge gruppene ble lignende forbedringer sett i bevegelsesfremkalt smerte, uten overlegenhet av hverandre over hverandre. I gjennomsnitt ble det observert en 3-punkts reduksjon fra baseline til uke 8.
Funksjon, målt med PROMIS Physical Function, økte ikke over tid.
Begge gruppene klarte å forbedre sitt maksimale antall hælhevninger over tid, igjen uten at den ene gruppen var overlegen den andre.
Det rapporterte nivået av kinesiofobi avtok gjennom hele studien i begge gruppene, og denne forbedringen ble opprettholdt etter 12 uker. Ingen forbedringer ble sett i den betingede smertemodulasjonen målt med PPT.
Denne studien undersøkte effekten av smerteopplæring levert gjennom en biopsykososial forklaring versus patoanatomisk utdanning på utfallet av smerte og funksjon. Smerteundervisningen ble integrert i et treningsprogram. Fra resultatene ser det ut til at det ikke spiller noen rolle hvordan du forklarer Achilles Tendinopati til pasienten din. Etter åtte uker var verken biomedisinsk-fokusert utdanning eller utdanning i biopsykososial smertevitenskap mer fordelaktig. Lignende reduksjoner i bevegelsesfremkalt smerte ble observert i begge gruppene, uten noen klar favorisering av den ene gruppen fremfor den andre. Mellom baseline og uke 8 ble det sett en gjennomsnittlig nedgang på 3 poeng.
Ytterligere referanse
Enten du jobber med idrettsutøvere på høyt nivå eller amatør, vil du ikke gå glipp av disse risikofaktorene som kan utsette dem for høyere risiko for skade. Dette webinaret vil gjøre deg i stand til å oppdage disse risikofaktorene for å jobbe med dem under rehabilitering!