Ellen Vandyck
Forskningsleder
Dype nakkebøyøvelser har vist seg å være vellykkede for å behandle ubehag i nakken og forbedre nakkefunksjonen. Dårlig ytelse på craniocervical flexion test er knyttet til dysfunksjon av de dype cervical flexor musklene. Dype nakkebøyøvelser ble vist å overgå andre typer trening når det gjelder smerte, funksjonshemming og bevegelsesutslag (ROM). Med de lokale smertestillende effektene det kan ha hos personer med nakkesmerter, er det en effektiv strategi for å styrke noen med nakkeplager.
Noen pasienter finner det imidlertid vanskelig å utføre denne typen trening nøyaktig. Spesielt hjemme, når de ikke har deg til å veilede dem til selektivt å aktivere de dype nakkebøyemusklene uten å kompensere i andre muskler. Forfatterne av den nåværende studien foreslo å utføre cervikale retraksjonsøvelser da disse skaper den største mengden øvre cervikal ryggradsfleksjon. De forventet at dette ville føre til større dyp nakkebøyningsaktivering enn cervikalfleksjonsøvelsene, med lavere belastning. Derfor dykker denne anmeldelsen dypere inn i cervikal retraksjonsøvelser ved nakkesmerter.
Et randomisert eksperimentell studiedesign med to armer før test etter test ble satt opp for å rekruttere personer med nakkesmerter og en Neck Disability Index- score på mer enn 16 %. Hovedintervensjonen bestod av en økt med øvelser for tilbaketrekking av livmorhalsen. Disse ble utført i 3 minutter per sett for totalt 3 sett. Deltakerne ble sittende oppreist og påførte forsiktig overtrykk ved slutten av cervikal retraksjonsøvelsen.
Kontrollgruppen utførte kraniocervikale fleksjonsøvelser liggende med knærne bøyd. Disse øvelsene ble utført med bruk av en trykktilbakemeldingsenhet. Bruker kjente nivåer på 22, 24, 26, 28 og 30 mmHg.
Hypoalgesi, målt med trykksmerteterskelmålingsalgoritme var resultatet av interesse. Dette ble vurdert mellom bakhodet og ryggraden til C2 samt på C5-C6 fasettleddet. Målingene ble tatt før randomisering og umiddelbart etter intervensjonen.
Totalt 20 deltakere ble inkludert i denne studien og randomisert til intervensjonsgruppen som utførte cervikal retraksjonsøvelse eller til kontrollgruppen som utførte dyp nakkebøyeøvelse. De skilte seg statistisk signifikant på 4-elements smerteintensitetsmål ved baseline. Ingen statistisk signifikant forskjell ble funnet ved baseline for symptomvarighet, men når man så på gjennomsnittsvarigheten, var dette nesten det dobbelte i treningsgruppen for livmorhalsretraksjon.
Analysen fant signifikante pre-post effekter i den primære utfallstrykksmerteterskelen, i begge grupper. I tillegg til forbedringen i det primære resultatet, ble det også observert signifikante pre-post-effekter i de sekundære utfallene nakke-ROM, gjeldende smerteintensitet og symptomplassering. En statistisk signifikant interaksjonseffekt i nakke-ROM ble også sett. Ingen gruppeeffekter ble observert.
Forfatterne indikerte at gruppen som utførte cervikal retraksjonsøvelser hadde større forbedring i hypoalgesi og nakke-ROM. Dette er sant når man ser på endringen innen gruppe. Likevel ble det ikke observert noen forskjell mellom grupper. Begge gruppene ble bedre, men ingen av intervensjonene var overlegne. Hensikten med denne studien var å sammenligne de to intervensjonene opp mot hverandre. Som sådan skal endringen innenfor gruppe ikke brukes til å vurdere effektiviteten av intervensjonene.
Interngruppeanalysen viste at begge gruppene hadde forbedret smerteintensitet og smertelokalisering med kun 1 økt utført i 9 minutter, så det ser ut til at begge intervensjonene kan være fordelaktige.
Cervikale retraksjonsøvelser ble funnet å gi en signifikant interaksjonseffekt for ROM med stor effektstørrelse. Cervikal retraksjonstrening ga en større prosentandel av forbedring med stor effektstørrelse (g = 1,259) sammenlignet med kraniocervikal fleksjonstrening. Dette var et sekundært resultatmål og tolkningen av dette funnet bør undersøkes nærmere.
Det virker rimelig å undersøke effekten av cervikale retraksjonsøvelser. Når du trekker tilbake nakken, vil du automatisk også bøye den øvre nakkesøylen, og dermed bruke de dype nakkebøyemusklene.
Forfatterne peker imidlertid på bruken av retraksjonsøvelser for derangement syndrom hos de med retningspreferanse for cervical extension fra McKenzie-metoden. Så, i metodikken, inkluderer forfatterne pasienter med retningsbestemt preferanse for forlengelse. Imidlertid uttalte de: "Fordi symptomene kan endre seg under prosessen med å diagnostisere forstyrrelsessyndromet, kan bekreftelse av forstyrrelsessyndromet ikke inkluderes i inklusjonskriteriene før datainnsamlingen og diagnosen måtte stilles etter at datainnsamlingen var fullført." Dette er et problem fordi de bare inkluderer de som er mer sannsynlig å svare på behandlingen. Selvfølgelig vil de sannsynligvis være bedre når de utfører cervikal retraksjonsøvelser. Det ville være som å evaluere en ny test for ACL-tårer, men først ekskludere alle de som hadde en negativ Lachmann for eksempel.
Hvorvidt det var personer som reagerte bedre på cervikal retraksjonsøvelser burde ideelt sett vært testet i en undergruppeanalyse.
Dette var en liten pre-test-posttest randomisert kontrollert studie. Resultatene indikerte at gruppen som utførte cervikal retraksjonsøvelse kunne ha potensielt bedre effekter sammenlignet med gruppen som utførte de dype nakkebøyeøvelsene. Dette reflekterte imidlertid endringen innen gruppe over tid og var ikke målet med studien. Det ser ut til at begge intervensjonene er effektive for å forbedre smerte hos personer med nakkesmerter.
Last ned dette GRATIS hjemmetreningsprogrammet for dine pasienter som lider av hodepine. Bare skriv den ut og gi den til dem slik at de kan utføre disse øvelsene hjemme