Rundt talocrural ledd; enten mer lateralt eller mer medialt

Pasientprofil

• Tidligere ankelforvrengning (inversjonstraumer 85 %)
• Atlet
• Prevalens 20-40 % etter akutt forvrengning
• Kvinne > mann
• Ung > voksen

Patofysiologi

Avtrekker

• Tilbakevendende ankelforvrengning
• Dårlig håndtert ankelinversjonstraume

Forårsake

• Mekanisk ustabilitet: Ligamentøs slapphet, benete abnormiteter av tibiotarsalkompleks, begrenset ROM i dorsalfleksjon
• Funksjonell ustabilitet
  • Muskelsvikt: Golgi-sene-apparat, muskelspindel;
  • Leddsvikt: nevromuskulær spindel, Ruffini-reseptorer, Pacini-kropper, kronisk synovitt
• Tilbakevendende forvrengning: Utvikles på grunn av mekanisk og/eller funksjonell ustabilitet

Smertemekanismer

• Perifer mekanisk nociseptiv: lokalisert smerte, belastningsavhengig, av/på atferd, ROM-begrensning i én retning
• Perifer nevrogen: Tap av styrke og funksjon, følelse av ustabilitet
• Produksjon: Balanseproblemer, "gi seg", ROM-begrensning, hevelse

Vevsmekanismer

Vevshelingsmekanismer overgår vevshelingsfaser. Ustabilitet på grunn av mekanisk eller funksjonell årsak. Tilbakevendende forvrengningstraumer kan starte vevhelingsmekanismer om og om igjen, noe som fører til ustabilitet og økt smerte

Kurs

God prognose for konservativ behandling av seks uker ved funksjonell ustabilitet, prognose stadig dårligere ved mekanisk ustabilitet, m. peroneus svakhet eller proprioseptive mangler, dårlig langtidsprognose uten behandling.

Historie

Historie med flere ankelforvrengninger: ofte inversjonstraumer. Lang historie (måneder – 1 år). Har hatt behandling(er) inkludert fysioterapi

• Lokalisert smerte
• Kjedelig til stikkende
• Dyp
• Stiv
• Opphovning
• Ustabilitet
• «Viker»
• Tap av styrke/funksjon
• Proprioseptive vansker

Fysisk undersøkelse

Inspeksjon og palpasjon
Gangforandringer, vektforskyvning, feilstilling under vektbæring, valgus-/varusdeformitet avhengig av medial eller lateral skade, mulig hevelse

Aktiv eksamen
Styrke: fibularis longus/brevis, gluteus medius; begrenset dorsalfleksjon AROM

Funksjonell vurdering
Enkeltbensstilling, hopping, hopping, sportsspesifikke bevegelser, step up/down, mini-squat

Spesiell testing

Nevrologisk
Sensoriske og motoriske forstyrrelser mulig

Passiv eksamen
Begrenset dorsalfleksjon PROM, subtalar/talocrural/tibiofibulær hypermobilitet

Ytterligere testing
SLR med differensiering for n. peroneus/tibialis kan være positivt. Vurder alltid i ankelforvrengning

Differensialdiagnose

• General
  1. Brudd: talus, fibula, tibia, tarsals
  2. Ligamentruptur
  3. Tarsal dislokasjon
  4. Syndesmose brudd
  5. Osteokondral lesjon
  6. Subkondral skade
  7. Dyp venetrombose
• Funksjonell ustabilitet
  1. CRPS
  2. Seneskader
  3. Leddgikt
  4. Osteofytter, bruskskader
  5. Sinus tarsi syndrom
  6. Bløtvevspåvirkning

Strategi

Konservativ fremfor kirurgisk. Pasientopplæring. Manuell terapi. Taping. Gjenvinne balanse og justering. Funksjonell trening. Sportsspesifikke øvelser.

Intervensjoner

Pasientopplæring: Prognose, årsak og kilde til problem

Manuell terapi: Passive mobiliseringer grad III ved dorsalfleksjon, mobs/manip av fibula

Tape/stag: Stabilisere buen i begynnelsen og spesielt under aktiviteter

Justering: Tren propriosepsjon, intrinsic fotmuskeltrening

Balansere: Postural kontroll; endre støtteflate, visuell kontroll

Funksjonell/idrettsspesifikk trening

1. Bonnel, F., Toullec, E., Mabit, C., Tourné, Y.,  Sofcot. (2010). Kronisk ankelinstabilitet: biomekanikk og patomekanikk av leddbåndsskade og tilhørende lesjoner. Orthop Traumatol Surg Res, 96(4), 424-432.
2. Chan, K.W., Ding, B.C., Mroczek, K.J. (2011). Akutt og kronisk lateral ankelinstabilitet hos idrettsutøveren. Bull NYU Hosp Jt Dis, 69(1), 17-26.
3. Cruz-Díaz, D., Lomas Vega, R., Osuna-Pérez, M. C., Hita-Contreras, F. Martínez-Amat, A. (2014). Effekter av leddmobilisering på kronisk ankelinstabilitet: en randomisert kontrollert studie. Disabil Rehabil, 1-10.
4. Halasi, T., Kynsburg, A., Tállay, A., Berkes, I. (2004). Utvikling av en ny aktivitetsscore for evaluering av ankelinstabilitet. Am J Sports Med, 32(4), 899-908.
5. Hertel, J. (2002). Funksjonell anatomi, patomekanikk og patofysiologi av lateral ankelinstabilitet. J Athl Train, 37(4), 364-375.
6. Hiller, C. E., Kilbreath, S. L., Refshauge, K. M. (2011). Kronisk ankelinstabilitet: utviklingen av modellen. J Athl Train, 46(2), 133-141.
7. Hintermann, B., Valderrabano, V., Boss, A., Trouillier, H. H., Dick, W. (2004). Medial ankelinstabilitet: en utforskende, prospektiv studie av femtito tilfeller. Am J Sport Med, 32(1), 183-190.
8. Hoch, M.C., McKeon, P.O. (2011). Leddmobilisering forbedrer spatiotemporal postural kontroll og bevegelsesområde hos de med kronisk ankelinstabilitet. J Orthop Res, 29(3), 326-332.
9. Valderrabano, V., Leumann, A., Pagenstert, G., Frigg, A., Ebneter, L., Hintermann, B. (2006). Kronisk ankelinstabilitet i idrett - en anmeldelse for idrettsleger. Sportverletz Sportschaden, 20(4), 177-183.
10. Verhagen, E., van der Beek, A., Twisk, J., Bouter, L., Bahr, R., van Mechelen, W. (2004). Effekten av et proprioseptivt treningsprogram for balansebrett for forebygging av ankelforstuinger: en prospektiv kontrollert studie. Am J Sports Med, 32(6), 1385-1393.