Introduksjon

Fysisk form – spesielt muskelstyrke og kardiorespiratorisk kondisjon (CRF) – spiller en avgjørende rolle i å overleve kreft. Nye bevis tyder på at disse faktorene kan påvirke dødelighetsrisikoen betydelig hos pasienter som allerede har fått kreftdiagnose, men mesteparten av forskningen har fokusert på friske populasjoner før kreftutvikling. Enkle, klinisk gjennomførbare vurderinger som håndgrepsstyrke (HGS) og 6-minutters gangetester (6MWT) viser sterk prognostisk verdi, mens avanserte målinger som kardiopulmonal treningstesting (CPET) gir dypere innsikt. Nyere studier indikerer at høyere muskelstyrke kan redusere total dødelighet med opptil 39 % (Ezzatvar, 2021) og bedre CRF kan redusere risikoen med 48 % (Ezzatvar, 2021) , men det er fortsatt hull – spesielt når det gjelder kreftspesifikk dødelighet, tumortyper og sykdomsstadier.

Denne systematiske oversikten og metaanalysen har som mål å avklare disse sammenhengene, og hjelpe fysioterapeuter med å optimalisere treningstiltak for kreftpasienter i ulike stadier av progresjon ved å avklare forholdet mellom fysisk form og kreftoverlevelse.

Metoder

Kvalifikasjonskriterier

Studiene ble valgt basert på deres undersøkelse av fysisk form og kreftoverlevelse hos voksne pasienter. Forskerne utførte et systematisk søk ​​på tvers av store helsevitenskapelige databaser for å identifisere prospektive observasjonskohortstudier som undersøkte forholdet mellom muskelstyrke, kardiorespiratorisk kondisjon (CRF) og dødelighet hos voksne kreftpasienter (≥18 år). Kun studier som rapporterte dødelighet av alle årsaker eller kreftspesifikk dødelighet ble inkludert, mens de som presenterte oddsratioer (OR), publikasjoner på ikke-engelsk språk eller utilstrekkelige data ble ekskludert.

Fysisk form ble vurdert ved hjelp av to analytiske tilnærminger:

1. Grenseverdimetode (f.eks. sammenligning av grupper med høy vs. lav muskelstyrke/CRF).
2. Enhetsinkrementmetode (f.eks. evaluering av dødelighetsrisiko per 1-MET økning i CRF).

Studien hadde som mål å bestemme hvordan grunnleggende kondisjonsnivåer og trinnvise forbedringer påvirker overlevelsesutfall hos kreftpasienter.

Datautvinning og vurdering av studiekvalitet

Datauttrekket ble utført av uavhengige granskere. Teamet samlet systematisk inn: studiekarakteristikker (utvalgsstørrelse, design, oppfølgingsvarighet); deltakerdemografi (alder, BMI); kliniske parametere (krefttype, stadium, behandlingsregime); og kondisjonsmål (muskelstyrke og/eller CRF-vurderingsmetoder med grenseverdier). For utfall ble hazard ratioer (HR) med 95 % konfidensintervaller eller standardfeil ekstrahert for både allårsaker og kreftspesifikk dødelighet fra tilgjengelige univariable og multivariable analyser. Studienes kvalitet ble deretter evaluert ved hjelp av Newcastle–Ottawa Quality Assessment Scale for kohortstudier. Tre domener vurderes etter denne skalaen: Utvalg av kohortgruppe, sammenlignbarhet av kohorter og fastsettelse av interessant resultat.

Statistical analysis

Denne studien brukte metaanalyse for å undersøke hvordan muskelstyrke og kardiorespiratorisk kondisjon (CRF) påvirker dødelighet av alle årsaker og kreftspesifikk dødelighet. Forskerne samlet hazard ratioer (HR) fra tidligere studier ved hjelp av en tilfeldig-effektmodell. De sammenlignet grupper med høy vs. lav styrke/CRF basert på forhåndsdefinerte grenseverdier og analyserte endringer per enhetsøkning (f.eks. per 1 kg eller 1 MET-forbedring). Statistisk signifikans ble satt til *p* ≤ 0,05, og heterogenitet ble vurdert ved hjelp av I² og Cochrans Q- test. Sensitivitets- og publikasjonsskjevhetsanalyser ble utført. Undergruppene inkluderte kreftstadium og -type.

Resultater

Deltakere og intervensjonskarakteristikker

Den systematiske oversiktsprosessen identifiserte 2702 studier som undersøkte fysisk form og kreftoverlevelse, hvorav 42 til slutt oppfylte inklusjonskriteriene for metaanalyse. Disse studiene inkluderte til sammen 46 694 voksne kreftpasienter med en medianalder på 64 år og en median BMI på 24,8 kg/m². De inkluderte studiene representerte ulike krefttyper, inkludert lungekreft (9 studier), magekreft (2), bukspyttkjertelkreft (1), brystkreft (1), gliomkreft (1) og tykktarms-/blærekreft (1 av hver), med 26 studier som undersøkte flere krefttyper.

Målinger av muskelstyrke

Alle studiene vurderte muskelstyrke ved hjelp av håndgrepsstyrkedynamometri (HGS). Nitten studier brukte grenseverdier for å kategorisere pasienter i grupper med høy kontra lav styrke, med terskler fra <13 kg til <25,1 kg for kvinner og <19,87 kg til <40,2 kg for menn. Noen studier brukte alternative klassifiseringsmetoder, inkludert skrøpelighetsindekser eller aldersjusterte persentiler. Studier som analyserte styrke som en kontinuerlig variabel (endringer per enhetsøkning), undersøkte dødelighetsrisiko per 1 kg økning.

CRF-målinger

Kardiorespiratorisk kondisjon ble vurdert gjennom kardiopulmonal anstrengelsestesting (CPET) (14 studier) og 6-minutters gangetester (4 studier). Lav CRF ble definert ved hjelp av flere kriterier, inkludert VO₂topp <13–16 ml/kg/min, forholdet mellom minuttventilasjon (VE) og karbondioksidutslipp (VCO₂) VE/VCO₂ ≥31, eller 6MWT-avstand <358,5 m til <400 m. Syv studier undersøkte CRF som en kontinuerlig variabel per enhetsøkning i VO₂peak, MET-er eller gangdistanse.

Muskelstyrke: dødelighet av alle årsaker.

Grenseverdier

I en multivariabel analyse av 22 studier var høy muskelstyrke assosiert med en 31 % lavere dødelighetsrisiko. Heterogeniteten var moderat (I2 = 67 %). Den beskyttende assosiasjonen var mer uttalt ved avanserte kreftformer (23–46 % risikoreduksjon) sammenlignet med sykdom i tidlig stadium (ikke-signifikant). Univariable modeller viste lignende, men sterkere effekter med 50 % lavere dødelighetsrisiko for studier som inkluderte mer enn 75 % av deltakerne med avansert kreftstadium. De konsekvente reduksjonene i dødelighet demonstrerer den prognostiske verdien av sammenhenger mellom fysisk form og kreftoverlevelse, med spesielt robuste sammenhenger ved sykdom i avansert stadium . Pasienter med fordøyelseskreft som hadde høy muskelstyrke opplevde 41 % lavere risiko for dødelighet sammenlignet med de med lavere styrkenivå. Tilsvarende var høyere muskelstyrke assosiert med en 19 % reduksjon i total dødelighet blant pasienter med lungekreft. Ved undersøkelse av univariable analyser for disse krefttypene var reduksjonen i dødelighetsrisiko 38 % for fordøyelseskreft og 26 % for lungekreft. Det er verdt å merke seg at heterogeniteten på tvers av studiene for disse krefttypene var null (I² = 0 %), noe som indikerer konsistente funn.

Inkrementelle verdier

Hver 1 kg styrkeøkning var assosiert med en 11 % dødelighetsreduksjon i multivariable modeller til tross for betydelig heterogenitet (I2=94 %). Lignende funn ble funnet i univariabel analyse (6 % reduksjon). Fordelene var mest tydelige ved moderat avanserte kreftformer (20 % reduksjon per enhetsøkning). Et utilstrekkelig antall studier undersøkte endringer i dødelighet per enhetsøkning stratifisert etter krefttype.

 Kardiorespiratorisk kondisjon: alle årsaker til dødelighet.

Analyser av grenseverdier

Høy CRF viste en 46 % lavere dødelighetsrisiko i multivariabel analyse sammenlignet med de med lavere CRF-nivåer. Heterogeniteten var imidlertid betydelig I2=90 %. Univariable modeller viste svekkede, men signifikante effekter (36 % reduksjon). Multivariable analyser rapporterte at lungekreftpasienter viste spesielt sterke fordeler (31 % reduksjon). Univariable analyser viste en lignende, men litt sterkere effekt, med en 35 % reduksjon i dødelighetsrisiko. For fordøyelses- og hematologiske kreftformer var kun univariable modeller tilgjengelige, og de rapporterte ikke en signifikant sammenheng mellom kardiorespiratorisk kondisjon og dødelighet. Ved kreft i tidlig stadium viste høy CRF ikke-signifikant reduksjon i dødelighet i justerte modeller, med moderat heterogenitet som tyder på populasjonsavhengige effekter.

Inkrementelle verdier

Økninger i CRF per enhet viste ikke-signifikante dødelighetsreduksjoner (11–12 %) i både multivariable og univariable modeller, med betydelig heterogenitet observert (I² > 95 %). Lignende resultater kom frem fra den univariable modellen. Et utilstrekkelig antall studier undersøkte endringer i dødelighet for kardiorespiratorisk kondisjon per enhetsøkning stratifisert etter krefttype og stadium.

Kardiorespiratorisk kondisjon kreftspesifikk dødelighet.

Analyser av grenseverdier

Høy CRF viste ikke-signifikante dødelighetsreduksjoner (66 % i justerte, 49 % i ujusterte modeller) med ekstrem heterogenitet (I² > 94 %). Begrensede data var tilgjengelige for å undersøke sammenhengene mellom CRF og dødelighet på tvers av spesifikke krefttyper og -stadier.

Inkrementelle verdier

To studier fant at hver økning i CRF-enhet var assosiert med en 18 % lavere kreftspesifikk dødelighetsrisiko i justerte modeller. Heterogeniteten var imidlertid betydelig (I2=90%). Det var et utilstrekkelig antall studier tilgjengelig for å undersøke kreftspesifikk dødelighetsrisiko per enhetsøkning i CRF stratifisert etter kreftstadium og -type.

Spørsmål og tanker

Denne systematiske oversikten undersøkte både multivariable og univariable analyser fra prospektive observasjonskohortstudier. Selv om disse studiene avdekker viktige sammenhenger, er det viktig å huske at de bare kan identifisere korrelasjoner – ikke etablere årsakssammenheng mellom fysisk form og kreftoverlevelse. Observasjonsdesignet betyr at vi må tolke resultatene med forsiktighet, spesielt siden univariable analyser har en tendens til å overvurdere effekten av styrke og kardiorespiratorisk kondisjon på dødelighetsrisiko ved å unnlate å ta hensyn til potensielle forvirrende variabler.

Flere begrensninger fremkommer av nåværende bevismateriale. Høy heterogenitet mellom studiene (med I²-verdier som ofte overstiger 50 %) indikerer betydelig variasjon i pasientpopulasjoner, vurderingsmetoder og utfallsmål. Denne heterogeniteten, kombinert med ufullstendig rapportering av justerte kovariater i noen multivariable

analyser, gjør det utfordrende å isolere de spesifikke effektene av fysisk form. Videre kompliserer vår ufullstendige forståelse av alle faktorer som påvirker kreftdødelighet arbeidet med å bestemme den nøyaktige rollen til styrke og kardiorespiratorisk kondisjonering.

Praktisk implementering møter barrierer i den virkelige verden. Kreftpasienter opplever ofte behandlingsrelatert tretthet og andre bivirkninger som skaper betydelige utfordringer med å opprettholde eller forbedre fysisk form. Disse kliniske realitetene må tas i betraktning når disse funnene anvendes i pasientbehandling, ettersom studiepopulasjonene kanskje ikke fullt ut representer den bredere opplevelsen av kreftpasienter.

Snakk nerdete til meg

For å analysere hvordan muskelstyrke og kardiorespiratorisk kondisjon (CRF) forholder seg til dødelighet, samlet studien først inn hazard ratioer (HR) fra eksisterende forskning. Disse HR-ene – sammen med 95 % konfidensintervallene (KI) – ble matematisk justert for å sikre rettferdige sammenligninger. En modell med tilfeldige effekter ble deretter brukt til å kombinere resultater, som eksplisitt tar hensyn til forskjeller mellom studier ved å anta at deres sanne effekter varierer naturlig (f.eks. på grunn av varierende pasientpopulasjoner eller målemetoder). Dette er mer konservativt enn en modell med fast effekt, ettersom den utvider konfidensintervallene for å gjenspeile denne usikkerheten. Denne modellen ga større vekt til mer presise studier gjennom invers variansvekting, en metode som prioriterer estimater med mindre standardfeil.

For studier som sammenlignet «høye kontra lave» kondisjonskategorier, delte forhåndsdefinerte grenseverdier (som >19,1 kg for muskelstyrke) deltakerne inn i grupper. Når studier organiserte data i tertiler eller kvartiler, ble bare de øverste og nederste gruppene analysert for å maksimere kontrasten. En annen tilnærming fokuserte på trinnvise endringer, for eksempel hvordan hver 1-MET-forbedring i CRF påvirket dødelighetsrisikoen.

Teamet vurderte statistisk signifikans ved å bruke en *p*-verditerskel på 0,05. For å måle om studieresultatene var motstridende, beregnet de heterogenitet via I²-statistikken (verdier over 50 % indikerte betydelige forskjeller) og Cochrans Q-test . For eksempel antyder en I² på 90 % (som sett i noen analyser her) at >90 % av de observerte forskjellene mellom studiene gjenspeiler reelle inkonsekvenser snarere enn tilfeldige feil. Når heterogeniteten er høy, blir de samlede estimatene mindre pålitelige. Undergruppeanalyser kan delvis forklare disse forskjellene, slik de ble sett når kreft i tidlig og avansert stadium viste forskjellige resultater.

Potensielle avvikere ble flagget ved hjelp av sensitivitetsanalyse , der hver studie ble midlertidig fjernet for å sjekke dens innvirkning ( leave-one-out-metoden ). Publikasjonsskjevhet – risikoen for å gå glipp av negative studier – ble evaluert med traktplott og Eggers test , som oppdager ubalanser i effekter fra små studier.

Undergruppeanalyser undersøkte om resultatene varierte etter kreftstadium (tidlig vs. avansert) eller type (f.eks. lungekreft alene vs. gruppert fordøyelseskreft). Alle beregninger ble utført ved hjelp av Review Manager (RevMan) og Rs metafor- pakke, standardverktøy for metaanalyser.

Ta hjem meldinger

Nåværende bevis tyder sterkt på at forbedring av muskelstyrke og kardiorespiratorisk kondisjon (CRF) hos kreftpasienter kan redusere risikoen for både kreftspesifikk og totaldødelighet betydelig, selv om de eksakte beskyttende effektene krever ytterligere kvantifisering på grunn av studiebegrensninger som heterogenitet og små utvalgsstørrelser. Viktige kliniske mønstre dukker opp:

• Styrke betyr noe: Høyere muskelstyrke er konsekvent knyttet til 31–46 % lavere dødelighetsrisiko ved avansert kreft, med bemerkelsesverdige fordeler for fordøyelses- og lungekreft.
• Kardiorespiratorisk kondisjon: Hver 1-MET økning i CRF kan redusere dødelighetsrisikoen med 11–18 %, med enda større fordeler hos lungekreftpasienter (31 % reduksjon).
• Scenespesifikke effekter: Disse beskyttende assosiasjonene er sterkest ved kreft i avansert stadium, noe som fremhever den kritiske rollen rehabilitering spiller selv i senfase av behandlingen.

Praktiske implikasjoner:

• Prioriter progressiv motstandstrening for å bygge styrke (rettet mot store muskelgrupper).
• Innarbeid aerob kondisjonstrening (f.eks. gange, sykling) for å forbedre CRF, selv i moderat grad.
• Overvåk pasientens fremgang ved hjelp av funksjonelle målinger (f.eks. gripestyrke, 6MWT) sammen med symptomer.
• Identifiser og håndter barrierer for fysisk aktivitet for å fremme pasientens etterlevelse.

Selv om sammenhengen mellom fysisk form og kreftoverlevelse er godt dokumentert, påvirker andre kliniske faktorer utfallene betydelig. Vår gjennomgang tilbyr en omfattende analyse av disse samspillende risikofaktorene.

Referanse

Bettariga F , Galvao DA , Taaffe DR , et al. Sammenheng mellom muskelstyrke og kardiorespiratorisk kondisjon med allårsaker og kreftspesifikk dødelighet hos pasienter diagnostisert med kreft: en systematisk oversikt med metaanalyse. British Journal of Sports Medicine 2025;59:722-732.